Tittel: Huckleberry Finns opplevelser
Tekst: Mark Twain
Forfatter: Mark Twain
Oversetter: Bjørn Alex Herrman
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2013
Antall sider: 431

Hvordan gi Huck den rette stemmen?

Er han tjuagutt fra Bergen, totning eller gudbrandsdøl? Oversetterne sliter med dialekten til Huckelberry Finn.

Huckleberry Finn er alle moderne og opposisjonelle jeg-fortelleres «far». Med ett slag klarte Mark Twain med denne boken å plassere det muntlige hverdagsspråket i sentrum av litteraturen: outsiderens språk, den udannedes språk, den marginalt plasserte Missouri-guttens språk, utkantens språk.

Huck Finn slik han ser ut i originalutgaven fra 1884 (Ill: Edward W. Kemble).

Den fjortenårige lasaronen Huck Finn er sin egen verden. Han er full av fordommer, han som andre, men han har sine moralske instinkter i orden. Når han driver nedover Mississippi sammen med den rømte slaven Jim, lærer han sakte å se den andre som menneske og venn. Livet på flåten blir langt å foretrekke fremfor den humbug og nakne selvinteresse som herjer inne på land, men idyllen under stjernene og på elven en gang før borgerkrigen, viser seg like umulig som enhver annen amerikansk idyll.

Denne klassikeren fra 1884 er blitt oversatt til norsk en syv-åtte ganger siden den første danske oversettelsen dukket opp i 1889. Selvsagt har dette gått fullstendig over stokk og stein: For det første har boken, i likhet med flere andre sentrale amerikanske romaner, fungert godt som barnebok og dermed blitt forkortet og forskjønnet etter forlagenes forgodtbefinnende. For det andre har også «voksen»-oversetterne tatt seg de spontane friheter og raske snarveier som i alle år har preget translatørbransjen. Selv i Olav Angells oversettelse fra 1973 går det alt for fort i svingene: Mye av Twains unike poesi og stil forsvinner i hastverket.

Takk for bisetningene

Først med Bjørn Alex Herrmans nye utgivelse er det derfor, etter hundreogtjueni år, blitt en viss orden på sakene. Herrman har til og med brukt en ny kritisk utgave som første gang ble utgitt i 2010. Dette er en mann som ikke hopper over avsnitt eller glemmer bisetninger, og han fortjener stor takk. Noen definitiv oversettelse er det likevel neppe blitt. Det ville ikke overraske om dette er en bok vi får enda flere versjoner av de neste femti-seksti årene enn det vi hittil har hatt.

Årsaken til dette er enkel: Å oversette Huck Finn er å oversette Hucks stemme, og det er fryktelig vanskelig å få dette helt til på norsk. Huck snakker som den han er. Full innlevelse i stemmen, krever full innlevelse i hans personlighet og i hans språk. Vanskelig er det også at han ikke er så nøye med rettskriving og grammatikk, og at han gjengir de andre skikkelsenes særegne dialekter etter en nøye uttenkt logikk. Twain skrev innledningsvis: «I denne boken brukes en rekke dialekter, nemlig: negerdialekt fra Missouri, den bredeste formen for nybyggerdialekt sørøstfra, den vanlige ‘Pike-County’-dialekten, og fire modifiserte varianter av sistnevnte». Likevel «snakker» Huck stort sett korrekt og forståelig: Språket hans minner mer om Mark Twains skrift enn det gjør om direkte gjengitt tale fra det som vill ha vært denne fjortenåringens egen munn. Slik må det nesten også være, hvis leserne skal kunne henge med.

En mulig løsning

Man kunne ha tenkt seg Huck som en tilnærmet tjuagutt fra Bergen eller en totning eller en gudbrandsdøl, så her er det mange muligheter for eksperimentering. Den enkleste og mest «nøytrale» løsningen er kanskje et gjennomsnittelig radikalt bokmål . Åpningen ville i så fall da kunne se slik ut:

Dere veit ikke noe om meg hvis dere ikke har lest ei bok som heter Tom Sawyers eventyr, men det gjør ingenting. Den boka var laga av Mark Twain, og han snakka sant, sånn stort sett. Her og der kunne han smøre litt tjukt på, men stort sett snakka han sant. Det var ikke så farlig. Jeg har ennå ikke møtt noen som ikke jugde en eller annen gang, bortsett fra tante Polly eller enka eller kanskje Mary. Tante Polly – altså Toms tante Polly – og Mary og enka Douglas blei det også fortalt om i den boka – som i all hovedsak er ei sann bok, bortsett fra der det altså blei smørt litt tjukt på.

Da fru Douglas like etter skal lese for Huck, kan det for eksempel bli slik:

Etter middag tok hun fram boka og fortalte meg om Moses i sivet, og jeg blei ivrig etter å lære alt jeg kunne om den fyren, men snart kom det fram at han hadde vært dau ganske lenge, og jeg mista interessen, for dauinger bryr jeg meg ikke med.

Herrmann går en god del skritt lenger ut i muntligheten – her følger han i Olav Angells fotspor – og begrunner sitt valg i etterordet:

Skrift og tale er ikke det samme, og det er ikke så enkelt å «skrive sånn som folk snakker» som en kanskje skulle tro. […] Men selv om vi sjelden ser det på trykk, sier de aller fleste av os «ha’kke», «vi’kke» og så videre, også i «dannet» dagligtale. Det er derfor ingen grunn til å bli overrasket over at både høy og lav i boken benytter slike og andre muntlige former.

I praksis blir dette seende slik ut:

Dere kjenner ikke meg hvis dere ikke har lest ei bok som heter Tom Sawyers opplevelser men det gjø’kke no. Den boka var skrivi a Mr. Mark Twain, og han snakka sant, stort sett. Det var et par steder han overdreiv, men stort sett er det sant. Det ække så farlig.[…]

Etter middag fant a fram boka si og lærte meg om Moses i sivet, og jeg strevde med å finne ut alt om’n; men etter hvert så plapra a ut med at Moses hadde vært dau temmelig lenge; så da brydde jeg meg’kke mer om’n, for jeg ække interessert i daue folk.

Muntlig eller skriftlig?

Dette er vel bedre enn Alf Harbitz’ 1959-versjon – «Hvis De ikke har lest en bok som heter ‘Tom Sawyers eventyr’, så vet De ingenting om meg» – men jeg er i sterk tvil om Herrman har funnet den optimale løsningen. Problemet er ikke at dette språket er for muntlig til å lese, men at skillelinjen mellom det muntlige og det skriftlige blir forvirrende vilkårlig. Hvis man går så langt som dette, hvorfor ikke gå enda lenger? Hvorfor skulle ikke da Huck også si/skrive «Etter middan», «temli», «jæ», «inntressert» og så videre? Snart skriver Herrman «byner det å klø» der leseren i stedet forventer «byner’e å klø». Når han skriver «hver gang han fortalt’ere», ville det være mer naturlig med «vær gang han fortart’ere», og når han skriver «han blei sett mer opp til enn noen annen», måtte det iallfall være mer nærliggende å si «blei sett mer opp te enn noen annen». «Ingen andre kom til å komme og lete etter meg», skriver han også, og i følgende setning må det vel være en klar inkonsistens: «Det tok nesten et kvarter før jeg fikk manna meg opp til å gå og be en nigger om forlatelse – men jeg gjorde’re, og ikke angra jeg på det heller, etterpå» (mine uthevelser).

Påtrengende radikalt

Herrmann har lagt seg på en linje der «mye vil ha mer» eller «mye vil ha mindre». Jeg tror han burde ha tenkt mer konservativt, også mer konservativt enn Angell, som blander «pent» og «stygt» bokmål på en atskillig friere og løsere måte. Særlig blir Herrmans radikalisme påtrengende i romanens mange lyriske avsnitt, som i skildringen av hvordan Jim og Huck tilbringer nettene på Mississippi. I begynnelsen av det berømte kapittel 19 ville jeg ha skrevet noe som ligner på dette:

Det gikk to eller tre dager og netter. Jeg trur jeg kan si at de svømte forbi, de fløt av gårde så rolig og mykt og deilig.  […] Vi hadde himmelen der oppe, helt full av stjerner, og vi pleide å ligge på ryggen og stirre opp på dem og diskutere om de var laga eller bare hadde skjedd – Jim mente at de var laga, mens jeg holdt på skjedd. […]. Jim sa at månen kunne ha lagt dem. Det hørtes ikke så vilt ut, så jeg protesterte ikke. Jeg har sett frosker legge omtrent like mange, så det er klart det lar seg gjøre.

Herrman skriver:

Det gikk et par-tre dager og netter; jeg trur jeg kan si at dem svømte forbi, så rolig og greit og behagelig fløyt dem agårde. […] Vi hadde himmeln der oppe, overstrødd med stjerner, og så la vi oss på ryggen og så opp på dem og diskuterte om dem var lagd, eller bare hadde skjedd – Jim mente at dem var lagd, men jeg mente at dem hadde skjedd. […] Jim sa at månen kunne ha lagt dem, og akkerat det hørtes ikke så urimelig ut.

Skrivemåten tar oppmerksomheten

Samlagets gjenutgivelse fra 2012.

Slike avsnitt er skandaløst bortluket i Zinken Hopps oversettelse fra 1949, som fortsatt figurerer på markedet , og de er nesten vekk også fra Johs. Farestveits nynorske oversettelse fra  1974 (nyutgitt på Samlaget i 2012). Angell er litt skjødesløs i sin håndtering her, og Herrman holder et jevnt høyere nivå, men likevel føler jeg at språket og ortografien kommer for mye i veien for naturen, for å si det slik. Jeg blir for oppmerksom på hvordan ting sies i stedet for virkelig å se hva som skjer. Twain får nesten hele veien ut en voldsom spontanitet og virkelighetsnærhet gjennom Huck; det er denne effekten som må være alle oversettelsers målestokk.

Et godt utgangspunkt ville også kunne ha vært Per Pettersons bruk av radikalt bokmål. På den første siden av hans siste roman, Jeg nekter, ser vi Pettersons Jim beskrive at «hjula låste seg, og bilen sklei sidelengs noen meter fram», men hører også at «han lente seg mot panseret, tok tre skritt tilbake og ble stående og svaie» (mine uthevelser). Pettersons språk fungerer som det skal, ikke fordi det er en nøyaktig gjengivelse av hans Veitvet-dialekt, men fordi det har den rette balansen mellom muntlighet og skriftlighet.

Denne anmeldelsen sto først på trykk i Morgenbladet 16-23. mai 2013.



Skrevet av:

,

Kommentarer