Tittel: Terror
Tekst: Harald Skjønsberg
Illustratør: Geir Moen
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2015
Antall sider: 104

Hvordan kan halshuggingsvideoene vekke begeistring?

Noen burde skrive en bok som hjelper unge i dag å forstå terrorismen som preger nyhetsbildet. Harald Skjønsbergs Terror gjør det ikke.

I boken Den tapte barndommen, utgitt i 1982, hevdet den amerikanske kulturkritikeren Neil Postman at fjernsynet visker ut skillet mellom barn og voksne: TV som medium gjør det vanskelig å avskjerme en egen oppvekstperiode der barnet kunne forbli lykkelig uvitende om voksenlivets realiteter og hemmeligheter. Påstanden var ekstrem, men ikke helt søkt. Med digitaliseringen er tendensen Postman pekte på blitt forsterket. Dagens unge bærer sine egne grensesnitt til verdens begivenheter; de kan oppleve fjerne og nære hendelser nesten uavhengig av foreldrenes filter.

Etter hvert som de unges tilgang til omverdenens store, alvorlige hendelser blir hverdagslig, øker behovet for reflektert assistanse som kan sette disse hendelsene i sammenheng og utvikle en forståelsesbakgrunn for medienes bilder. Det er slike ambisjoner som burde forventes av en bok om terror beregnet på aldersgruppen 10–16 år. Fallhøyden for et slikt prosjekt ville også være stor. Harald Skjønsberg har unngått både høyden og fallet ved å skrive en særdeles lite bemerkelsesverdig bok.

Et uinnfridd løfte

I begynnelsen av Terror skriver Skjønsberg at boken handler om noen av de mest kjente terrorhandlingene. Det er en slags historiebok. Men oppbygningen er ikke kronologisk, og Skjønsbergs prioriteringer og tematiske avgrensning skriker etter begrunnelse. Rote Armee Fraktion er tildelt like mye plass som henholdsvis Anders Behring Breivik og jihadismen, mens Nord-Irland, Baskerland, Tsjetsjenia og Guy Fawkes får sine tilmålte sider i en bok som framstår stadig mer tilfeldig og fragmentarisk etter hvert som man leser.

Et av forfatterens gjennomgående grep er å hensette leseren i situasjonene vi kjenner fra nyhetene, den vanlige dagen som plutselig forvandles til kaos og redsel. I første del om Anders Behring Breivik har Skjønsberg en nærhet til stoffet som løfter det over de andre kapitlene. Resten av boken når aldri opp til samme nivå.

Men allerede i kapittelet om Breivik oppstår det jeg identifiserer som et savn, et savn som setter et så sterkt preg på leseropplevelsen at boken liksom blir karakterisert av det den ikke tar opp. Skjønsberg styrer mer eller mindre klar av diskusjonen om hvordan tilfellet Breivik skal forstås. Altså den diskusjonen som var allstedsnærværende i det norske mediebildet i lang tid: om hvorvidt vi skulle lete i biografien, i ideologien, i psyken, om vi skulle skylde på internett og dataspill, om hvorvidt vi skulle lese gjerningsmannens selvoppgitte motivasjon som sykdomssymptom eller som en overbevisning begrunnet med henvisning til faktiske forhold i det norske samfunn.

Det er lett å forstå at forfatteren ikke vil vikle seg inn i noe de færreste vikler seg ut av igjen med hell. Utelatelsen blir likevel et savn – i hvert fall hos denne leseren. Og når denne leseren mener at siste setning på bokas bakside avgir et løfte – «Bare gjennom en dypere forståelse for hva terrorisme er, kan vi skjønne dens vesen og fullt ut forstå omfanget av den faren den representerer i vår tid» – konkluderer han – altså jeg – med at løftet langt ifra blir innfridd.

Mystifisering

Min lesing av Terror blir innimellom litt støyende akkompagnert, innimellom bent fram avbrutt, av diverse spørsmål – de spørsmålene forfatteren ikke stiller og i beste fall behandler ved å skrape i skorpen. Hva får et menneske til å gjøre seg til et rent instrument for en religiøs tro eller et forestilt fellesskap? Hvilket samspill av sosiale og psykologiske mekanismer må til? Hva forener og hva skiller den terrorgruppen som stiller krav mot reelle maktovergrep på den ene siden, og den ensomme ulvens desperate stormannsgalskap på den andre siden? Hvordan kan halshuggingsvideoene til IS vekke begeistring hos noen, sterk nok til at de forlater hjem og familie i trygge Skandinavia for å slutte seg til gruppen? Hva er det ved våre samfunn som skaper så mange «tapere», så mange unge menn med dødbringende raseri? Hvorfor drømmer noen om martyrium, død og ødeleggelse?

Vel er det en utfordring å nærme seg disse spørsmålene, spesielt overfor unge lesere. De fleste forsøk vil mislykkes, men prosjektet innebærer etter mitt syn en forpliktelse til å prøve. Problemet med å rygge unna slike spørsmål er at den «dypere forståelsen» boken skilter med ender som en ytterligere mystifisering.

Nærsynt

Skjønsbergs verdisyn og beroligende bemerkninger om terrorfaren er sympatiske nok. Han vil ikke skremme, men opplyse. Selv om boken slett ikke nører opp under alarmismen, står utførelsen dessverre ikke i forhold til hensikten om å gi leseren dypere forståelse. Vi trenger faktisk ikke bøker som i utmalende sekvenser gjengir forløpet i angrepene vi kjenner, hvis de ikke er i stand til å gjøre noe mer. Skjønsberg hopper videre til neste tilfelle før det finnes en innsikt å ta med seg fra det forrige; verken i sum eller enkeltvis rommer passasjene stort mer enn andrehåndsjournalistisk nærsynthet. Terrorismens «vesen» løser seg opp i detaljer. Breddebehandlingen er for tilfeldig, dybdebehandlingen for overfladisk og manglene for påfallende til at Terror kan utgjøre noe godt svar på høyst aktuelle spørsmål. Boken greier ikke å rettferdiggjøre seg selv. Den virker simpelthen unødvendig.



Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.