Tittel: Buffy By er talentfull. En selvbiografi
Tekst: Ingeborg Arvola
Illustratør: Nora Brech
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2019
Antall sider: 256

Hvordan man tar det

Ingeborg Arvolas nye serie om fattigjenta Buffy Bys eventyr starter friskt, og åpner for mange interessante diskusjoner om moral og økonomi.

«Hvis jeg skulle skrevet en selvbiografi, ville jeg ikke begynt her.» Slik åpner Ingeborg Arvolas siste roman for mellomtrinnet, Buffy By er talentfull. En selvbiografi. Det er en klassisk romanåpning. Både fordi den så åpenbart er ironisk – det vi leser gir seg ut for å være nettopp en selvbiografi, som begynner her – men også fordi den forteller oss noe viktig om fortelleren.

For sjetteklassingen Buffy ved Refstad skole i Groruddalen skulle nok gjerne begynt et litt annet sted. Moren hennes, Lillie, er pen, ung og fattig, og den lille familien, som også teller lillebror Bobby, knasker knekkebrød uten pålegg morgen, middag og kveld. Til lunsj får ungene frossen rosenkål i matboksen. De kunne nok ønsket seg noe annet. Likevel gomler de i vei med påfallende godt humør, fordi samholdet er familiens viktigste prosjekt. Når Buffy får tilbud om å sitte på med klassekamerater til forskjellige arrangementer, insisterer moren på at hun skal takke nei, ettersom hun selv ikke har anledning til å yte gjengjeld. Ei heller har hun råd til å spandere noen bussbillett på datteren. Må Buffy traske en mil til trening iført vinterstøvler med gaffateip-festede såler, mens hun bærer tungt slalåmutstyr lånt fra frivillighetssentralen, er det bare styrkende for karakteren. Hun ville kanskje ikke valgt det helt slik, men det er her hun er, likevel.

Arvolas roman utmerker seg ved langt på vei å ta mamma Lillies parti i slike saker. Her er få bebreidelser mot en foreldregenerasjon som har satt ungene sine i en fæl situasjon, og heller ingen skam knyttet til fattigdommen. Ting er som de er – så får man gjøre det beste ut av dem. Denne holdningen slår positivt ut for romanen på den måten at Buffy blir en beundringsverdig pragmatisk og energisk ung heltinne, som hele tiden må ta grep og løse problemene sine selv.

Kakao

Moralsk latter

Samtidig får disse valgene konsekvenser for hvordan romanen om Buffy By kan tillate seg å være morsom. Skal man få leserne til å le, og ikke minst leserne i denne aldersgruppen, er noe av det mest takknemlige en kan gjøre å gripe etter det flaue og det pinlige, fordi det spiller ut den allmenne frykten for å bli sett av de andre på en ufordelaktig måte, men i en komisk setting som tar brodden av det vonde.

Arvola vil absolutt ikke dit, til det flaue. For flau humor forutsetter at fellesskapets normer truer individets frie utfoldelse. Forfatteren markerer revir allerede i åpningsscenen, der Buffy imponerende nok klarer å sette fast en blyant i øret sitt, mens alle i klassen ser det. Elleveåringer jeg kjenner ville dødd av skam over en slik flause, men Buffy lar seg ikke engang merke av det. Hele klassen ler, «men det er ikke noen ekkel latter. Vi har ikke det i vår klasse, vi er bare veldig flinke til å more oss over den minste ting,» kommenterer Buffy.

Problemet i denne romanen, som hyller fattighuset, Bjerke frivillighetssentral og den inkluderende latteren, er derfor aldri samfunnet. Snarere at det likevel aldri er helt nok fellesskap i verden til at det går rundt for unge Buffy By. Skurken i fortellingen er den som setter fellesskapet på prøve: Buffy og Bobbys fraværende pappa, «nittiåtte prosent forbrytersk», som en dag plutselig dukker opp i datterens liv og tilbyr henne det ene mamma Lillie ikke kan bidra med: penger nok til at Buffy kan leve ut drømmene sine og dra på svindyr slalåmleir på Hafjell, med de andre på treningen.

Som leseren nok vil forstå, er det grenser for hvor hylende morsomt dette kan bli. Buffy By er talentfull. En selvbiografi er i bunn en nokså mørk og sår fortelling, som ikke helt kan løse opp i konflikten den legger opp til på noen tilfredsstillende måte. Problemene befinner seg dypest sett på et annet, mer strukturelt nivå enn det romanpersonene har tilgang til. Uansett er det forfriskende at Arvola aldri gir etter for fristelsen til å la karakterene sine reduseres til passive ofre, men heller utstyrer dem med rause mengder personlighet og tiltakskraft, trekk som forsterkes av Nora Brechs livlige, uttrykksfulle illustrasjoner. Disse menneskene har konturer. De skulle kanskje ikke begynt akkurat her, men når de likevel er her, kan de like gjerne begynne.

Derfor ligger også det morsomste i hvordan Buffy forteller historien sin. Hun tar styring over den, med stort språklig overskudd. Buffy har nemlig fått i oppgave av læreren sin, Randi, å skrive selvbiografi. Men de to har ganske forskjellige oppfatninger av hva som gjør en tekst god og interessant, og særlig avsnittene der Buffy trassig følger lærerens oppskrift og kommenterer været, beskriver personene rundt seg eller inkorporerer faktakunnskap, er kostelige.

Tisser

Små glipper

Likevel kan en innvende at selve fiksjonen glipper litt her: det vi leser er åpenbart ikke et skolearbeid, og Buffy forteller masse som hun aldri ville skrevet til læreren sin. Her ville nok dagbokformatet virket mer overbevisende, om det ikke allerede var kolonisert av duster og pingler. Samtidig ville det også gjort teksten mer privat. Og det er tross alt ikke så farlig med slike illusjonsbrudd, så lenge tekst og tone fungerer såpass godt som de – for det meste – gjør her. Om noe, skinner det kanskje litt for tydelig igjennom at forlag og forfatter ser for seg at det skal komme flere bøker om Buffy By. Det første som møter leseren er for eksempel en lengre rolleliste der Buffys familie, lærere og klassekamerater presenteres. Men når boka er lest ut, er det bare Buffy og familien hennes som har festet seg i leserens bevissthet. Vi skal åpenbart bli  bedre kjent med de andre senere.

En kan også stusse over at moren til Buffy må til biblioteket for å printe ut skattekort i en æra da arbeidsgivere kan hente det elektronisk på nett. Eller at halvstekte rundstykker fremstilles som en luksusvare – en fattig kritiker vet godt at kiloprisen på loffete sandwichbaguetter fra First Price er lavere enn den på Wasa Husmanns økonomipakning. Men skitt au. Lillie By vet sikkert slikt, og prøver nok bare å sørge for at ungene får i seg nok fiber. Dette er ikke noen smålig bok, og da bør ikke anmelderen være det heller. Buffy By har kommet for å bli – og godt er det.

 

Sover



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.