Hvordan skal jeg begynne? – en brevveksling

Et tyrkisk melodrama

Brevet er en fortidslevning i våre dager, og derfor har også brevromanen sett sine beste dager. I epostens tid er det med andre ord ikke overraskende at den nye norske ungdomsbrevroman Hvordan skal jeg begynne – en brevveksling viser seg ikke bare å være svakt tenkt, men også er svakt utført.

Brevromanens opprinnelse må være den fascinerende brevvekslingen på 1100-tallet mellom den lærde Abélard og hans unge, begavede elev Héloïse. Da deres kjærlighetsforhold ble avslørt ble Abélard kastrert og tvunget til å gå i kloster, mens Héloïse måtte bli abedisse. Sjangeren har med andre ord utgangspunkt i en virkelighet som overgår enhver fiksjon. Den ble ikke mindre utfordrende ved at Ovid også hadde gitt sitt bidrag til den med Heroides- heltinnebrev, en samling kjærlighetsbrev av berømte kvinner som Penelope, Dido og Helena. Dette er en sjanger som forbinder det som er atskilt, og som gir stemme til den tause, forbudte lengselen.

Fra slutten av 1600-tallet tok det helt av. Da kom det først ut en brevveksling som ble tatt for å være sann mellom en portugisisk nonne og en fransk ridder. Richardsons Paméla gjorde furore i England i 1740. I Frankrike skrev Jean-Jacques Rousseau Julie eller den nye Héloïse i 1761, en omfangsrik sak hvor hovedpersonene er – tenk! – en huslærer og hans elev. Langt mer lettlest er Choderlos de Laclos’ Farlige forbindelser fra 1782 som gjennom intrigante brev bretter ut det trekantdrama som utspiller seg da to fordervede elskere, de er et par bortskjemte aristokrater, i sin overflod og kjedsomhet bestemmer seg for å drive den uskyldige madame de Tourvel ut i fortapelsen. Dersom det skulle slumpe til at noen ungdommer leser denne anmeldelsen, vil jeg anbefale dere å gå løs på leselisten over. Bortsett fra Paméla og den fra 1600-tallet foreligger alle disse bøkene i nyere oversettelser til norsk.

Ja, for i sammenligning holder ikke brevvekslingen som Özkal Lorentzen og Kramer Dahl har prestert mål. Den går mellom en tyrkisk ungjente og en norsk småbygutt. Det er henholdsvis deres mor og filletante – to menneskerettighetsaktivister – som har satt disse to i forbindelse med hverandre, ”Fordi de har noe felles”. Etter mange brev begge veier over 150 sider er det disse to har til felles en uendelig naivitet og selvopptatthet. Og det er greit nok, om enn ikke så svært interessant.

Her virker det som om to tekstprodusenter har satt sine ordmaskiner i ”skrive bok–modus” uten å huske på å skru på den litterære bevisstheten. Ta for eksempel dette: En tyrkisk jente og en norsk gutt skriver lange brev formodentlig på et språk som er fremmed for dem begge to (engelsk) med innfløkte resonnementer og setningskonstruksjoner uten at språk, oversettelse, fremmedhet eller muligheten for misforståelse er noen sak verken i teksten eller i underteksten.

Brevvekslingen er med andre ord ikke videre sannsynlig verken i innhold eller frekvens. Brev strømmer ikke trutt og jevnt mellom Norge og Tyrkia med en ti dagers mellomrom. De første fire–fem brevene illuderer den vanskelige postgangen, men så forlater forfatterne det mye mer interessante prosjektet om hvordan kommunikasjonen blir påvirket og hindret av postgangen mellom Tyrkia og Norge slik den virkelig er, hvor brevene tar den tiden de tar på veien. Det er heller ikke videre sannsynlig at den type kulturell, seksuell og språklig gjennomsiktighet som brevvekslingen er full av, skal kunne forekomme mellom to tenåringer fra hhv Tyrkia og Norge, især når de er av hvert sitt kjønn. Her er mangelen på psykologisk koherens også en mangel ved fortellingen. 

Særlig norske Tobias fører en penn som ikke engang var ung i fjor. Språket er stivt og ordene kan vanskelig tenkes å ligge en sekstenåring i tastaturet. Den unge Nehirs språkføring virker ledigere og mer troverdig. Kanskje er det også troverdig at de begge mest er interessert i seg og sitt og så langt som nesetippen rekker.

Som sagt har brevvekslingen utgangspunkt i to menneskerettighetsaktivister som mener disse to ungdommene har noe til felles. Nehirs mor er advokat, og for tiden involvert i det farlige forsvaret av sin ungdomselskede – en venstreradikaler – som er anklaget for å ha drept en korrupt borgermester. Den anklagedes kone får bo på Nehirs rom en stund. Nehir føler seg forrådt av sin travle mor, hun smugleser i gjestens dagbok, og hun blir sendt bort for å bo et par måneder hos sin far som har en ny kone som venter sitt første barn. O, sjalusi! Temmelig velkjent plot, med andre ord, bortsett fra dette med morens forsvarergjerning, men den skjer til gjengjeld i ytterkanten av Nehirs bevissthet, og er noe uvelkomment som fratar henne morens oppmerksomhet, en stygg skamplett på landet hun elsker.

Hos Tobias skjer det i klassen hvor det går en tsjetsjensk jente som han blir kjæreste med, og på asylmottaket som blir påtent. Det er lagt ut spennende clou i form av hauger med sigarettstumper utenfor vinduene hvor Tobias og Martina, hans tsjetsjenske kjæreste, elsker. På slutten av romanen går det hele i ball. Brevvekslingen drives mot sin nødvendige avslutning – det er så likevel ikke stort å hente her for noen av partene – ved hjelp av en solid dose melodrama. Tsjetsjenske Marita bryter plutselig inn i det hele og skriver brev til Nehir. Hun har lurt Tobias og brukt ham. Nå er han mistenkt for å ha tent på asylmottaket, mens det var hennes egen far som forårsaket brannen. Hun er ikke bare en seksualisert, grådig Eva som knasker på eplet, men hun har sågar fått flyttet familien ut av asylmottaket og inn i ordførerboligen ved å bli ordførerens elskerinne. Grådigheten hennes går så langt at hun ikke kan la Tobias og Nehir være i fred. Hun må triumfere og la Nehir vite at hun har lest hele brevvekslingen, analysert den og felt sin dom.

Det som interesserer meg (og jeg medgir en spesiell interesse for disse ting), er: Hvordan kan det ha seg at en tyrkisk-norsk og en norsk-norsk forfatter kan skrive 150 sider hvor ”menneskerettigheter” er et av de aller første ordene i teksten, og hvor det handler om kommunikasjonen mellom henholdsvis i Tyrkia og Norge, uten at K-ordet er nevnt en eneste gang? Er det fordi de to forfatterne har tenkt at boka skal kunne gis ut i Tyrkia, og at det blir vanskelig dersom K-ordet nevnes. Der er det kanskje sterkt nok med de eksplisitte sex-skildringene?

Indirekte er K-ordet likevel nevnt på tre måter i boka. Nehirs far heter Serdar. Serdar er et vanlig kurdisk navn (betyr «tretopp»). Nehir forteller til Tobias at da hun var barn bodde hun i ”øst” – i Tyrkia en omskriving for Kurdistan. Hun skulle tøffe seg overfor noen fattige barn – en omskriving for kurdiske barn –, og kastet stein på dem. Hun setter steinkastingen inn i en moralsk sammenheng, men ikke inn i det spesielle maktforholdet som finnes i Tyrkia mellom vest og øst både økonomisk, sosialt og kulturelt.

Den tredje måten K-ordet bringes inn på, er mer indirekte: ”Separatist” er et svært ladet begrep i Tyrkia hvor det sidestilles med ”terrorist”. Martinas far er en ”separatist”, heter det. Interessant nok er han sagt å være en russer som har giftet seg med en tsjetsjener og har valgt å hoppe av den russiske hæren for å kjempe for tsjetsjenernes sak. På den ene siden har denne mannen begått en bragd og trasket Russland på langs og Norge på tvers for å gjenforenes med familien sin. På den andre siden har han på ganske ynkelig vis stått ute i kulden og sett på at datteren hans har hatt sex – sigaretthaugene er hans. På den tredje siden fomler han og tenner på asylmottaket. Til slutt stikker han av tilbake til Tsjetsjenia for å fortsette med sin ”separatisme” uten å sørge for at Tobias går fri fra anklagen om brannstiftelse. Han er med andre ord langt fra noen helteskikkelse. Med datterens seksuelle utskeielser og maktsyke, har vi fått en ganske udelt negativ fremstilling av ”separatistene”. På denne måten er Hvordan skal jeg begynne et tyrkisk melodrama.

Kanskje legger jeg for mye for i dette. Hadde det ikke vært for Nahirs sluttkommentar: ”Det er så trist at landet mitt går i oppløsning.” Slik er det i bøkene selv en finner tekstenes klokskap som kan vise oss teksten.