Hvordan verden ble til / Gjøken

Fagbøker
Ingrid Spilde
Hvordan verden ble til
Illustratør: Espen Friberg
88 sider
ISBN 978-82-8238-021-8
Mangschou 2011

Hvordan verden ble til

Ingrid Spilde

Mangschou

2011

88

Bjørn Arild Ersland
Hilde Kramer (illustrasjon)
Gjøken
43 sider
ISBN 978-82-8238-032-4
Mangschou 2011

Gjøken

Bjørn Arild Ersland

Mangschou

2011

43

STJERNENE VAR ENORME OG ELLEVILLE

Ingrid Spilde forteller konkret og forståelig om det uendelige. Bjørn Arild Ersland gjør vår kunnskap om fuglene empatisk, og gjør oss usikre på om gjøken er lur, slem eller ensom.

Fra ingenting til noe
Det er svimlende dimensjoner over universets opprinnelse. For 13,7 milliarder år siden var verden tom, og ingen ting hadde begynt å skje. Ingrid Spilde er forskningsjournalist og skolebokforfatter med cand.mag.-grad i biologi og en bachelor i journalistikk. I Hvordan verden ble til fører hun leseren gjennom tid og rom, fra «universets første klump» via dannelsen av masse, tyngdekraft, planeter, pangea-kontinentet og livets opprinnelse.

Mange barn på et visst utviklingstrinn har sans for å samle inn opplysninger av typen «det tar 8 minutter før lyset fra sola når jorda» og «Venus bruker 124 dager på et omløp rundt sola». Både for barn og voksne er det mer krevende å lese om hvordan- og hvorfor-prosesser enn å pugge tall og fakta om stabile himmellegemer. Denne boka har derfor valgt et krevende tema, hvor forfatteren forteller i et enkelt, spørrende språk om de aller største prosessene i universet og livet.

Store spørsmål
Spilde bruker gjerne sammenligninger som vi kan forholde oss til, og er så vidt jeg kan se bevisst på å minne om at alle forklaringer er hypoteser. Slik veksler hun mellom å fortelle universets historie og å gi glimt av astronomiens forskningsmetoder og vitenskapshistorie. Hun fletter også inn tre korte intervju med norske forskere, slik at forskningen kommer nærmere leseren.

Hun avslutter boka med et kapittel om framtidens forskningsutfordringer, og bokas siste setning fanger opp «den største av alle gåter: hvorfor finnes det noe i det hele tatt?»

De fleste og største illustrasjonene er NASA-bilder fra verdensrommet. I tillegg finnes det noen kobberstikk av klassiske astronomer og Espen Fribergs illustrasjoner. Friberg har størst spillerom, og størst variasjon. Han tegner små innslag av comic relief, portrettegninger av de norske forskerne, vignettbilder og de talende bildene som fanger opp spørsmålene i teksten. Bildene har fått god plass i boka, og om lag annenhvert oppslag har et helsides bilde.

En fortelling om gjøken
På et årsmøte i faglitterær forfatterforening for noen år siden, satt Jon Ewo og Bjørn Arild Ersland i et seminarpanel hvor de drøftet faglitteratur for barn. Da jeg så de to sammen slo det meg at mens Ewo gjerne bruker avsnitt med resonnerende, sakprosa-aktig tekst i sine skjønnlitterære bøker, bruker Ersland skjønnlitterære fortellergrep i faglitterære tekster. Slik gjør han her også. Kunnskap om gjøkens redesnyltende adferd blir løftet opp til et legendeaktig plan hvor vi fornemmer en undertekst av gjøkens hjemløse ensomhet.

På norsk sier vi «gjøken» i entall bestemt form når vi snakker om «gjøkene» som art eller gruppe. Vi sier at «gjøken legger egg i andres reder», når vi mener å si at «(alle) gjøkene legger egg i andres reder». Gitt denne språklige finurligheten er det lett å se at fakta om arten kan framstilles i den samme generaliserende legendeformen som vi kjenner fra etiologiske eventyr («Hvordan bjørnen ble stubbrumpet») og kunst-legender («Rødstrupen» av Lagerlöf).

Uten skjerf, men (kanskje) med følelser
Ved å forene legenden og empatien gjør Ersland gjøkens liv til en litterær fortelling om en ensom karakter. Samtidig går han motsatt vei av den antropomorfe dyrefortellingen som personliggjør zoologien og eksplitt gir dyrene menneskenavn, tanker, replikker og menneskelige følelser og egenskaper. Gjøken i Erslands fortelling er fremdeles bare «gjøken», den er taus, distansert og har verken skjerf eller replikker. Jeg er fascinert over hvordan Ersland på samme tid gjør gjøken både konkret, ambivalent, distansert og personlig. Med denne fortellingen avlyser han den moralske zoologien («gjøken er en snylter») og gjør oss usikre på om gjøken er lur, slem eller ensom.

Motsetningspar
Hilde Kramers illustrasjoner er utført som digitale trykk, men i en stil som kan minne om linotrykk, med få farger, hele fargeflater, og et karikert-stilisert uttrykk. Bildene tar vare på intensjonene i teksten, både når det gjelder det distanserte, generaliserende nivået og den såre ensomheten. Erslands tekst er stramt bygget opp av motsetninger på hvert oppslag («Nesten alle fugler varmer eggene sine. De ligger helt stille og ruger … men én fugl ruger aldri. Eggene sine har hun lagt i andres reir.»). Kramer følger opp med kontrasteringen med billedoppslag hvor trestammen deler bildet i to, og motsetningsparene understrekes av fargebruken på de to sidehalvdelene.

Hvem er «du»?
Jeg har gjort det til et prosjekt å utforske hvem forfatteren henvender seg til i fagbøker for barn og ungdom. Det kan tenkes flere ulike adressater og strategier, og disse to bøkene har hver sin implisitte leser. Spilde skriver med direkte leserhenvendelse («du-stil»), og hun skriver tilsynelatende for en leser som erkjenner sitt vitebegjær, og tar det derfor for gitt at leseren er motivert til å følge et resonnement for å forstå prosesser og sammenhenger. Som voksen, godt allmennorientert leser lærte jeg sjøl svært mye av Spildes bok, og man kan lure på om «fakta for barn» av og til kan være den beste sjangeren å gripe til når man skal lage eller lese elementære introduksjonsbøker for voksne lesere også.

Den første delen av Erslands bok framstår som nevnt som en fortelling, og det er ingen direkte leserhenvendelse i den. Derimot er den siste tredjedelen av boka skrevet i «du-stil» som tar leseren på alvor – og antar at fortellingen kan ha gitt et vitebegjær. Her brukes ulike innfallsvinkler: slik kan du (finne en gjøk), slik gjør fagfolkene (når de studerer fugler), dette lurer forskerne på nå, og sider med populærfaglig tekst i spørsmål-og-svar-form: «hvorfor kaster gjøken de andre ungene ut av reiret?»

Ersland og Kramer fortjener Brage-nominasjonen de fikk for denne boka.

Det blir aldri gode bøker når forfatter og forlag tenker for smått om emnet, eller undervurderer lesernes evne til å ville vite, og til å engasjere seg i stoffet. Begge disse bøkene tar leseren på alvor, og innfrir med det min tese om at barn har større evne til å lære og engasjere seg enn vi vanligvis gir dem anledning til.