Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet

Kongelig eventyr fra virkeligheten

I løpet av en måneds tid har Svein Nyhus kommet på markedet med to billedbøker. Jeg og Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet.

I anmeldelsen av «Jeg», anmeldt her på barnebokkritikk.no forrige uke, roste jeg Svein Nyhus for en klar og undrende tekst, og for hans stadig mer innholdsrike illustrasjoner og lek med maleriske virkemidler. Jeg syntes boka var helhetlig i tekst og illustrasjon, og Nyhus var både forfatter og illustratør.

Der Illustrasjonene i Jeg var drømmende, åpne og runde, og deskriptive samtidig som de gikk utover teksten, er illustrasjonene i dagens bok langt mer konkrete og detaljert deskriptive.

Teksten, et eventyr skrevet av en ekte prinsesse med god kildekunnskap, krever da også en helt annen type illustrasjoner enn den filosoferende teksten i «Jeg». Resultatet er like helhetlig, men ganske annerledes.

Det var en gang, og jubileumsaktuell unionsoppløsning danner rammen rundt eventyret fra virkeligheten. Det handler om den lille arveprinsen som kommer fra Danmark med far Haakon og mor Maud og med et navn så langt og krokete at det straks byttes ut med Olav. Det Olav gleder seg aller mest til er å få krone på hodet, men når han får det må han sitte på trone også, og det er jo slett ikke morsomt. Derfor får Olav langt om lenge lov til å utforske norske tradisjoner og væremåter på små ekskursjoner rundt om i Slottsparken. Her møter han den norske væremåten i barn som bygger snømenn, barn som aker, og til slutt barn som går på ski. Som i et ekte eventyr gjelder tretalls loven, prøvelsene er magiske tre i tallet, og straffene likeså.; å sitte på tronen sin med kronen sin. Til kongeparet selv prøver og feiler, og vår Olav blir ekte folkeprins som bærer kronen i hjertet og ikke på hodet.

Prinsesse Märtha Louise er en dreven eventyrforteller. Den kunnskapen vet hun å bruke når hun forfatter eventyret om egen kongefamilie og deres innsats for å forstå, og bli del av de norske Nordmenn med ski på beina. Og i denne ganske så historisk etterrettelige historien om unionsoppløsning og ny konge og om integrering, klarer hun å flette inn et nydelig eventyr om hvorfor de kongelige ikke har krone på hode. Det er jo det alle barna lurer på. Hvorfor har de ikke kroner på hodene sine hvis de er ekte?

Her får de svaret, i en historie jeg gjerne kjøper. Den er godt skrevet. Språket er enkelt, det ligger godt på tungen, men med visse språklige særegenheter som viser at vi har å gjøre med en prinsesse som er opptatt av språklige nyanser så vel som av en god historie. Den stadige gjentakelsen av « på tronen sin, med kronen sin» er en slik særegenhet. Og prinsessens små detaljer, blandingen av dansk og norsk, varm kakao foran peisen, lokalkunnskap om slottet, satt inn i den store rammen med Norge og 1905, er bevisste og vellykkete grep. 

Med Svein Nyhus’ utfyllende illustrasjoner spekket med alluderende detaljer som kong Haakon konfekt, Olav på vei ned trappen på kjelke som da en viss fru Hagen tok feil vei med bilen. Detaljer som ikke er nevnt i teksten, men som maler bilder langt større enn teksten gjør. I denne boken har Nyhus også rom uten vegger, men det bølgete og runde er erstattet med vennlige kantete karikaturer av kongelige så vel som av gardister i firsprang. Som med-designer av boken fyller han lange hoffmenn oppetter veggene, og kongens kappe slepes uanstrengt over to sider, meget elegant.

Historien om kongen på ski, «Olavs første skitur»(Cappelen) har Tor Bomann-Larsen gjort elegant, nyskapende og morsomt i tekst og i tegning allerede i 1990. Og prinsessen har ganske sikkert hatt boken på rommet sitt sammen med norske folkeeventyr. Gode kilder tar ingen skade av, og prinsessen er et forttellertalent vi sikkert vil høre mer fra.

I disse jubilerende unionsoppløsningstider kommer «Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet» som en gavepakke for de yngste, og de undrer seg heller ikke over nyere kongelig slektsforsking.