Hyggelig spenning i Ilddalen
Boktittel: Arlo Finch og Ilddalen
Forfatter: John August
Illustratør: Tore Aurstad
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2018
Antall sider: 293
En miks av trolldom, parallelle verdener og elementer fra speiderbevegelsen gjør John Augusts første roman til en underholdende opplevelse med tydelig Hollywood-preg.
Den 12 år gamle amerikanske gutten Arlo Finch har flyttet så mange ganger i løpet av livet at han har gitt opp å forsøke å få venner dit han kommer. Vi møter ham idet han ankommer den lille landsbyen Pine Mountain i Colorado sammen med den 15 år gamle søsteren Jaycee og moren Celeste. Moren har vokst opp der, og de skal bo sammen med Arlos onkel, den innesluttede taksidermisten Wade, i hans svært falleferdige hus.
Arlos far befinner seg i Kina, der han er på flukt fra FBI. Forbrytelsen forklares som at faren har «brutt loven ved å knekke hemmelige koder med datamaskiner.» Moren sliter med å få jobber nettopp fordi mannen er ettersøkt av FBI, og Pine Mountain er siste utvei. Det er verken internettforbindelse eller mobilsignal i det nye hjemmet deres, men kjedelig blir det likevel ikke for Arlo og familien. Det viser seg nemlig at Arlo er det nye offeret til en heks som befinner seg i Langskogene, en parallell virkelighet.
Arlo er en typisk protagonist, han er sympatisk og vennlig, er vant med å falle utenfor, og har evner han ikke selv er klar over. Ytre sett er han liten av vekst, og det mest påfallende ved ham er at han har ett grønt og ett brunt øye. Den første kvelden i Pine Mountain ser Arlo en hund, Cooper, som viser seg å være en slags levende død. Arlo skjønner at noe ikke er som det skal, men det er først når han blir med i Vandrerne, en forening med likhetstrekk med Speiderbevegelsen, at han innser hvilke farer som lurer i Langskogene.
Likhetstrekk med Harry Potter
Noen vil kanskje påstå at den er urettferdig, denne utrettelige sammenligningen med Harry Potter, som alle nyskrevne fantasybøker for barn og unge må stå i. Likevel er det uunngåelig å tenke på Rowlings univers mens man leser om Arlo Finch. Det er ikke usynlighetskappe, men en spesiell knute man kan slå på et tau for så å stige inn i en usynlig sone. I Langskogen er det ikke tryllestaver som sender trylleformular for å skade motstanderen, men såkalte knipselys, som også er en stråle av lys rettet mot motparten. Vandrerne er ikke organisert i hus som på Hogwarts, men i patruljer med hver sin farge. Det er konkurranser og turneringer der patruljene konkurrerer både mot hverandre og mot vandrere fra resten av landet. Godhet, lojalitet og fellesskap står sterkt i Arlo Finchs nye hverdag, slik vi forstår ut fra vandrerløftet:
Lojal, modig, god og sann –
Det nye og Det gamles redningsmann –
Jeg vokter naturen
Jeg kjenner min sti
Gjør det som er rett
Tar de svakes parti
Skogens ånder, hør, følg med
Når jeg sier fram min vandrered.
Verdiene som legges til grunn for den sosiale scenen Arlo entrer, gjør at dette er et trygt sted å være. Jeg er helt sikker på at alt kommer til å gå bra, alt vil ordne seg. Samtidig bikker det ikke over til å være naivt eller kjedelig, da det kommer flere trusler og farer der patruljen må samarbeide for å komme seg unna. Man skal heller ikke kimse av det å ha en slik fiktiv virkelighet å flykte inn i.
Fra Hollywood til fantasyroman
Forfatteren John August har en karriere som filmmanusforfatter, men dette er den første romanen han har skrevet. Det klart filmatiske preget boka har taler i stor grad til prosjektets fordel. Det er lett å følge historien, og beskrivelsene av både karakterer og steder er konkrete og visuelle. En svakhet ved boka er at det er noe uklart hvordan man går inn og ut av Langskogene. Samtidig som det ville vært en fordel å etablere dette grundigere, kan det være at dette blir lettere å forstå etter hvert som vi blir bedre kjent med Arlos nye virkeligheter. I mellomtiden kan man jo selv sette fantasien i sving for å spekulere og finne en forklaring.
Man trenger derimot ikke noen imponerende fantasi for å se for seg persongalleriet vi blir presentert for, her renner det nemlig over av stereotyper vi har sett før. Den lojale, skoleflinke Indra med sine indiske doktorforeldre; den kjekke, hvite, fornuftige patruljelederen Connor som kommer fra en rik familie; tvillingparet Julie og Jonas som får hjemmeundervisning og den litt klumsete, kinesiske Wu og hans kloke bestefar. I tillegg er alle de andre barna vennlige og imøtekommende: Med unntak av et par olme blikk fra en gutt i en av de konkurrerende patruljene, er det knapt motstand å spore for Arlo i møte med ny skole og nye venner. Den nokså banale fremstillingen av Arlos venner gjør at det er lett å holde oversikten, men igjen uteblir originaliteten og særpreget.
Cliffhangere og spenningsmusikk
Et annet sted hvor man kan se tydelige spor av Augusts filmbakgrunn er i den utstrakte bruken av cliffhangere. Av og til må jeg le, så godt hører jeg den dramatiske lydsnutten som gjerne kunne fulgt avslutningen på et kapittel. For denne leseren blir det et velkomment krydder, det skaper driv i historien, og gjør at boka er lett å plassere i pageturner-kategorien. Leser man denne romanen som det den er, altså første bok i en underholdningsserie for lesere på mellomtrinnet, kan den gjerne kalles vellykket. Oversetter Tore Aurstad har gjort en god jobb, teksten flyter godt og det er ingenting i oversettelsen som skaper fartsdumper.
Plottet i Arlo Finch og Ilddalen er ikke særlig originalt, og for en leser som er bevandret i fantasylitteraturens verden vil det være få overraskelser i denne første boka i serien. Likevel er det et univers som det er trygt og godt å være i, med sine ukompliserte sosiale relasjoner og vissheten om at alt vil ordne seg til slutt.