Hysj! Pappa tenker

Hans Sande (f. 1946) har skrevet en lang rekke bøker for voksne og barn, og har mottatt flere litterære priser. Arkimedes og vindmølla er den femte boka hans i Arkimedes-serien, som er utgitt over en periode på 20 år, med ulike illustratører. Den første, Arkimedes og brødskiva, kom i 2000 og ble illustrert av Gry Moursund.

Illustratøren denne gang er Skinkeape (Marianne Gretteberg Engedal, f. 1986), som er kjent for sin litt mørke, humoristiske tegnestil. Hun debuterte som bildebokforfatter med Pølsetjuven (2019) og mottok Kulturdepartementets bildebokpris for denne.

Klekker ut ideer i badekaret

Arkimedes og vindmølla handler om skolejenta Evreka. Hun bor sammen med den intelligente katten Arkimedes og oppfinnerpappaen sin. Som i de tidligere bøkene klekker han ut geniale ideer i badekaret. Denne gang vil pappaen løse et miljøproblem. Komlefjellet er nemlig ødelagt av en bråkete vindmøllepark som fører til at fugler og insekter dør. Han finner opp en flyvende, luftballongbasert vindmølle som kan lage strøm oppe i himmelen – uten å skade dyr og natur. Evreka og Arkimedes får være med på prøveturen. Dessverre ryker ledningen, og vindmølla stiger faretruende mot verdensrommet mens de tre klamrer seg til kabelen. Evreka og Arkimedes finner heldigvis på noe smart, slik at alle kommer seg helskinnet ned på jorda igjen.

Illustrasjonene er utført i spennende fargekombinasjoner. Særlig synes jeg den utstrakte bruken av lillatoner er vellykket, det setter historien treffende inn i en litt obskur ramme. Skinkeape, som behersker både farger og tegnekunst, har skapt et fantasirikt og humoristisk univers med mange fine detaljer. Hun har utviklet troverdige karakter, som utseendemessig bygger på de tidligere bøkene, men som allikevel er unike. Det er spesielt gøy å oppdage «ekstra» informasjon – som at oppfinnere setter sko i stedet for hjul på biler, og at Arkimedes gafler i seg donuts under vindmølleferden.

Pappas personlige assistent

Stemningen er tilsynelatende god i den lille familien på tre. Pappaen er en svært frodig mann med bart og skinnskjegg, og fremstår som en blanding av hipster og hippie. Katten er snill, og jenta virker harmonisk. Allikevel dukker det opp ting som tyder på at Evreka fungerer mest som pappaens personlige assistent.

Pappaen har altså for vane å få geniale ideer mens han sitter i badekaret. Dette er en artig referanse til den greske vitenskapsmannen Arkimedes, som etter tradisjonen skal ha fått ideen om legemers oppdrift i væsker mens han satt naken i badekaret. Han skal da ha ropt «Heureka!», som betyr «Jeg har funnet det!». Når Evreka forteller om årsaken til navnet sitt, kan oppmerksomme lesere nikke gjenkjennende:

«Pappa kalla meg Evreka fordi det er det han ropar når han har funne opp noko nytt.

Men er det ikke litt trist at pappaen ikke har tatt seg bryet med å gi Evreka et eget navn? Videre ser vi at pappaen hopper i badekaret etter middagen – mens Evreka og katten rydder opp. Det er lett å bli sjarmert av den eksentriske mannen som nyter badestundene sine. Jeg syns allikevel det er foruroligende at Evreka tar oppvasken samtidig som hun tenker at det er synd på han som må jobbe (i badekaret). Midt på natta blir hun så brått vekket av høye rop: Pappen har kommet på noe genialt. Evreka må forte seg ut på badet for å høre på ideene hans. Og han vil visst bare bli støttet, for når hun prøver å bidra med sine innspill, hører han ikke.

Pappaen har absolutt sympatiske trekk, fremstår uskyldig – men er fullstendig oppslukt av seg selv. Han går gjerne rundt naken, både hjemme og på jobb. Det fins ikke en gang noen dør som kan lukkes, inn til badet, alle tvinges til å se kroppen hans. Dette føles frigjørende – i all fall for ham. Selv om det er ment morsomt, føler jeg en bismak over en grenseløshet som går på bekostning av andre. Mot slutten tisser han på Evreka da de henger i ledningen på vei ned etter den mislykkede ferden. Han blir riktignok flau, men nok en gang tar Evreka på seg ansvaret. Det er altså hun som blir tisset på, men hun som trøster ham: «Ikkje ver redd (…) – buksa di tørkar fort i vinden …»

Den usynlige helten

Vi har utallige eksempler fra litteraturhistorien der barne- og voksenrollen byttes om. Å lese fortellinger om «barnslige» foreldre og «voksne» barn, kan virke oppbyggende: Den unge leseren får god selvfølelse av å identifisere seg med den som ordner opp. I Arkimedes og vindmølla fremstår Evreka som den kloke, og dermed vil leserne også føle seg kloke. Problemet er hun også fremviser en pleasing-adferd. Hun berømmer pappaen sin – for dårlige oppfinnelser. Hadde pappaen vært et geni som lagde oppfinnelser til gode for menneskeheten, hadde det kanskje vært mer mening i det. Men han bare tror han er et geni. Skal man hylle egoet til en som allerede har for stort ego? Pappaen er så fjern for andres behov at Evreka må minne ham på at han bør takke datteren og katten for at de reddet livet hans. Først da husker han på å gi dem en stor klem.

I fortellingen bygges det opp til et slags miljøengasjement. Pappaen vil lage vindmøller som ikke ødelegger naturen. Dette er imidlertid lettvint beskrevet. Vi ser døde fugler på bakken, men leserne trenger også en liten logisk forklaring på hva som gjør at de blir drept av vindmøllene. Det er heller ikke lett å forstå at naturen i fjellet er ødelagt uten at vi har fått se før-bilder. Engasjementet virker mest som et tilfeldig påskudd for at pappaen kan finne opp enda en sprø oppfinnelse.

Boka er spennende og byr på deilige helsprøe, absurde scener. Men jeg sitter igjen med å ha litt vondt av Evreka. Hun er klok, positiv og lojal – men forsvinner bak pappa.