I dette treet

DUETTBOKENS FORBANNELSE

Ble du mobbet på skolen? Skaff deg en venn som løfter vekter. Eller finn fram et gammelt klassebilde og bruk voodoo på dine plageånder. I I dette treet finner du både mulige og umulige strategier for løvetannbarn.

Det ligger i løvetannbegrepet at utsatt ungdom også kan klare seg. Tross vanskelige familieforhold finner de lysflekker over asfalten. Derfor er denne boken om problemungdom ført i en optimistisk stil, lett og poetisk. Grepet er virkningsfullt, og leseren er ganske uforberedt når handlingen avslører mørke hull. Grepet er nok også velberegnet, siden de svenske forfatterne Katarina Kieri og Per Nilsson har solide karrierer som ungdomsbokforfattere. Men det er første gang de skriver i duett, og det hender også at de snubler i pardansen.

En annen type bok
I dette treet handler om Siri og Jacob, to unge mennesker som lever i samme miljø, men uten å kjenne hverandre. Siri vil ta et oppgjør med sin alkoholiserte far. Dessuten sliter hun med å forstå en venninne med pakistansk bakgrunn. Jacob fomler med sin første forelskelse, men grubler også over noen familiemysterier. Hva skjedde med stefaren, hvorfor flyttet de, hvorfor er broren så stille? Siri og Jacob møtes så vidt, men de blir ikke kjærester. I dette treet er ikke denne type bok.

Det nye Sverige
Miljøet er velkjent fra film og andre ungdomsbøker. Det handler om det nye Sverige, det vi så konturene av i «Ung i dag»-bøkene på 70-tallet, og som ble mytologisert gjennom suksessfilmen Fucking Åmål. En mellomstor svensk by er verken by eller land. Ungdommen har ingen kulturelle tradisjoner å lene seg på, og møtes på kommunale benker for å finne seg selv. Forfatterne må kunne skildre spente forventninger, sterk ytre handling, men også fullstendig stillstand.

En skjevhet
Stillstand er et vanskelig felt når man skriver for ungdom. Det svikter i dansen mellom de to forfatterne når enkelte sider fylles med metaforikk og tankemonologer. Hovedpersonen Siri får tilnavnet «Fuglejenta», og fuglemetaforer drysser gjennom hele boken. Når metaforene er vanskelige å tolke, går mistanken mot den spesielle skrivemetoden. Kan man egentlig vente at to forfattere er helt samstemte om de mest nyanserte kunstgrepene? Fuglebildene kan kle Siri, men virker litt uvedkommende i kapitlene om Jacob. Det er også fortellingen om Siri som slår an tonen i første kapittel. Dermed blir hun uunngåelig en slags hovedperson. Hennes fortelling er dessuten i jeg-form, mens Jacob blir skildret i tredje person. Denne skjevheten mellom hovedpersonene blir bekreftet når de endelig møter hverandre, i Siris kapittel.

Duettbok
I en duettbok bør vel to skrivekunstnere ikke bare dele på handling, men også på flertydigheten i et kunstnerisk språk? To kunstnere kan bli enige om en viss type metaforer, men de vare nyansene i slike språklige bilder kan vel umulig fungere på samme måte i en duettbok, som i andre bøker? Forfatterne kan også skrive forbi hverandre når de legger ut elementer av handling som ikke blir fulgt opp av den andre. Spørsmålet er om den vanlige fasiten, kravet om enhet, også må gjelde for denne type samarbeidsprosjekter?

Mistankens lys
Det er ikke lenger så uvanlig med duettbøker. I Norge skrev Helene Uri og Arne Svingen Sommeren vi kledde oss nakne, og denne duetten blir regnet som et vellykket eksempel i sjangeren. Slike samarbeid har et mistankens lys mot seg, siden duetten gir styrke i lanseringen, samt den opplagte fordelen at to populære forfattere kan låne hverandres lesere. Uri og Svingen begrunnet samarbeidet med å skrive om hvert sitt kjønn, sitt eget, og dermed supplere hverandre med intim spesialkunnskap. Når Kieri og Nilsson har valgt å skrive om motsatt kjønn, er ikke synergien like opplagt.

Voodoo og andre dialoger
Det er Per Nilsson som har initiativet i boken. Han skriver om Siri, han bruker jeg-form, og han setter en språklig stil som Katarina Kieri skal forholde seg til. Kieri kan være litt trassig når hun spiller ballen tilbake. Når Nilsson legger opp til sterk handling, svarer Kieri med undring. Samspillet bryter sjangre, skaper overraskende tempovekslinger, men også noen hull. Da er det et snedig metagrep når første kapittel handler om voodoo. Bokens Siri prøver seg som åndemaner, stikker nåler og sender forbannelser, men klarer ikke helt å tolke offerets reaksjoner. Dialogen er usynlig, og mottrekket er uforutsigbart. Dermed endrer fortellingen seg, og kommer snart ut av åndemanerens kontroll. Er ikke dette også duettbokens forbannelse, når to forfattere skriver stafett uten noen nærmere avtale?

Pussig og rik
Resultatet blir en bok med noen pussige og skjeve trekk, men to skrivende hoder har også gjort boken rik på innfall og detaljer. Når denne anmelderen fortsatt vil klage på manglende enhet, så er det av tanke på unge lesere. Denne duettboken gir noe ekstra – men krever en leser som kan leve med litt rot på rommet.