Tittel: Ikke lov å le
Tekst: Kine Jeanette Solberg
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2021
Antall sider: 158

I hodet til Kaja

En fin og balansert bok om sosiale ferdigheter og dårlig impulskontroll, der teksten krever noe av leseren, men samtidig er tilgjengelig for målgruppa.

Å rømme er en følelse, tenker Kaja. Og det er det de gjør nå, hun og mamma. Hun kjenner det i hele kroppen. Selv om moren mener de bare flytter, for å starte på nytt, så vet Kaja at dette er å rømme.

Kaja og moren har nettopp flyttet fra byen til et hus på landet. Det er bare de to, noen far hører vi aldri om. Flere episoder har skjedd på den gamle skolen, og ganske tidlig skjønner vi at det er noe i det Kaja føler. Hun er en jente med temperament og dårlig impulskontroll. Vi forstår at hun ikke alltid oppfører seg som omgivelsene forventer av henne. Moren forholder seg ikke helt til at Kaja sliter med de sosiale kodene. Selv om moren fremstår både tilstedeværende og kjærlig, er det som om hennes behov for at Kaja skal lykkes sosialt, nesten virker sterkere enn Kajas eget.

«Griser er like smarte som hunder og barn. Det står på internett, jeg har lest det på telefonen. Mamma ga den til meg da vi flytta. Hun sa jeg kunne bruke den til å holde kontakt med venner, men jeg bruker den mest til å lære».

Indre dialog

Boken består stort sett av indre dialog og få ytre beskrivelser. I hodet til Kaja skjer det mye. Det oppstår mange tankesprang og avbrytelser. Hun betrakter og filosoferer, men gjemmer seg også i en verden av fakta. Vi som leser kjenner etter hvert Kaja ganske godt, men de andre karakterene i boken ser en annen side av henne. Det som kommer ut er kort, og ofte litt rart. Kontrasten mellom det Kaja tenker, og det hun sier, og alt det som forblir usagt i teksten, gir rom for tolkning og egen forståelse hos leseren. Her er forfatteren tro mot målgruppa. Hun klarer å formidle det usagte uten at det blir for vanskelig. I stedet utvider det teksten, samtidig som det gir leseren noe motstand.

Det tar tid før historien kommer ordentlig i gang, for noen kanskje for lang tid. De som holder ut noen kapitler blir kjent med en reflektert og morsom jente, der den første rare kommentaren ytret til klassevenninne Linn, vil komme som en overraskelse. Kaja vil nemlig bli bestevenn med Linn, og følger etter henne over alt, også inn på do. Der står Linn og gråter foran speilet. Kajas kommentar gjør vondt verre, og gjør henne absolutt ikke til bestevenn.

– Gråter du fordi du er bitte litt tjukk? Spør jeg.

Episoden skaper brudd og endring i fortellingen. Det forfatteren har forespeilet oss, som vi ikke har sett tydelig til nå, blir bekreftet. Kaja skjønner faktisk ikke hvordan hun skal oppføre seg. Etter dette eskalerer det, sakte men sikkert.

Troverdig persongalleri

Persongalleriet er lite og oversiktlig, og består stort sett av voksne karakterer. Unntaket er Linn og plagsomme Espen fra klassen. Alle er troverdige og har en klar og tydelig rolle, og gjør det lett for leseren å holde oversikt. Det er hovedvekt av kvinnelige karakterer, selv hundene er jenter. Det er kun Espen og en avdød bestefar som er menn. Om dette er gjort med hensikt, vet jeg ikke, men jeg savnet en tydelig mann i Kajas liv. Bestefars rolle ble for meg litt uklar, og selv om teksten vil at han skal ha betydning, så blir jeg ikke helt overbevist.

I tillegg til moren er lærer Trude og nabodamen sentrale karakterer. Trude er vel informert om problemene Kaja hadde på forrige skole, og vil gjerne hjelpe. Hun inviterer på middag, og gir Kaja ansvar for å lufte hundene sine. Det er en strategi for å komme tettere innpå. Kaja er derimot redd for å slippe henne for nært, og opplever blikkene til Trude gjennomtrengende.

Trudes øyne er som sporhunder. Når de får ferten av noe som er inni et annet menneske, så blir de helt ville. De vil bare ha mer og mer.

Kaja kjenner at hun er annerledes, men i nabo Grete møter hun en likesinnet. Hun er raringen i bygda, og de to utvikler et vennskap. Mellom dem er det mer handling enn ord. De møtes i ensomheten, det impulsive og sin begeistring for hunder. Begge synes det er lettere å være med hunder enn med andre mennesker. Følelsen av utenforskap har ingen alder, og kanskje er Grete det Kaja vil være som voksen. En som aldri passer helt inn, men bli akseptert likevel.

Gjennomarbeidet tekst

Ikke lov å le gir en sjarmerende stemme til barn som sliter sosialt. Den viser at mye foregår på innsiden av et annet menneske, som vi andre ikke ser. Fortellingen er gjennomarbeidet, har et godt språk, og en bruk av språklige bilder som når ut til målgruppa. I teksten ligger det mange hint om hva som vil skje videre i historien, noe forfatteren klarer å hente opp igjen og fullføre.

En anmeldelse på Bokslukerprisen.no oppsummerer boken godt i en setning: «Den var rar på en god måte.»

 



Skrevet av:

Kommentarer