I Lisas hode

Lisa gikk til skogen er en formsterk fortelling om tvangsfobier og forelskelser. Tittelen henspiller på den velkjente barnesangen Lisa gikk til skolen, hvis melodi stammer fra Percy Graingers stykke Children’s March: Over the Hills and Far Away fra 1919. Hovedpersonen i Kjersti Annesdatter Skomsvolds nyeste barneroman lengter også bort og vekk. Heldigvis slipper hun å dra så langt.

Bittersøt klang

Allusjonen til Lisa gikk til skolen gir en bitende grunntone i boken. Der sangteksten handler om lykkelige forventninger til skolestart, konfirmasjon og alderdom, gir romanteksten en heller ironisk kontrast. Lisa gikk til skogen handler tvert imot om negative forventninger og tankemønstre. Allerede det første kapittelnavnet «Friminuttet» gir en urolig bismak. Friminutt er nemlig det motsatte av fri, for Lisa. «Ofte er det sånn med Lisa, at hun ikke vet hva hun skal si» forklares det i teksten; «og om hun vet det, så klarer hun ikke å si det likevel». Tvillingsøsteren Vera forsøker å dra Lisa inn i leken, men lykkes sjelden. «Kan du ikke bare være litt normal,» spør hun.

Lisa og tvillingsøsteren er hverandres rake motsetninger; «Vera er tøff og Lisa er feig. Vera er morsom og Lisa er kjedelig. Vera er glad og Lisa er trist.» At dette er sant «vet Lisa fordi Vera forteller henne det stadig vekk». Forfatteren viser med all mulig tydelighet hvordan negative forventninger bidrar til å fastlåse en situasjon.

Gjemsel og hjerter

Tredje kapittel ved navn «Gjemsel» har den samme vonde undertonen som «Friminuttet». Barna i klassen gjemmer seg nemlig for Lisa etter skolen for å slippe å være med henne. At barn kan være nådeløse er lett å tenke, men dette er neppe forfatterens budskap. Poenget er nok snarere at grupper kan være grusomme.

Heltene i boken er de som evner å stå imot gruppepresset og tenke selvstendig. Den tidligere barnehagevennen Jonas blir eksempelvis jaktet ned av jentene, men tar affære når gruppa blir for nærgående. Det hele ender med et brukket haleben på gjenglederen Frøya, noe som igjen resulterer i at Jonas blir utstøtt og tvunget av rektor til å si unnskyld foran alle for at han «brakk rumpa hennes». Måten Lisa omtaler episoden på er full av vittige observasjoner – som at jentene paradoksalt nok har blitt enda mer forelsket i ham.

Lisa selv tror ikke hun noen gang kan bli elsket, ikke engang når jentene i klassen oppdager at Jonas har tegnet et hjerte rundt navnet hennes. Dette velger Lisa å tolke som uttrykk for alt mulig annet. «Et hjerte kan jo ligne ganske mye på en rumpe!» funderer hun seg frem til. Det må jo bety at Lisa bare er en fjert. Det tryggeste blir å forholde seg taus.

Guds fingeravtrykk

Lisa utvikler selektiv mutisme på skolen, og klarer ikke å snakke i situasjoner der det er forventet av henne. Medelevene begynner å kalle henne «stumtjeneren», og mobbing tiltar – uten at læreren griper inn. Alt dette forsterker selvsagt problemet. Selv Vera vender seg bort fra søsteren og inn i fellesskapet med de andre.

For å unnslippe de sosiale forventningene i skolegården flykter Lisa inn i tanker om tallrekker og matematikk. Spesielt er hun glad i Fibonacci-sekvensen. Denne tallrekken kalles gjerne «Guds fingeravtrykk» fordi den kan gjenfinnes så mange steder i naturen. Fibonacci-motivet går som en rød tråd gjennom boken, med engasjerende detaljer som involverer alt fra kaniner til vakre geometriske formasjoner på sneglehus. Begge disse elementene bakes inn i handlingen med en håpefull og trøstende funksjon.

Systemkritikk med matematikk

Lisa kunne lett gått i hundene, men velger i stedet å gå til skogen – i skoletiden. Her blir hun bedre kjent med Jonas, som hun gradvis tør å åpne seg for. Jonas blir det som kalles en «snakkebro» for Lisa, altså en hun kan øve seg på å snakke med på tomannshånd. Dette er selvsagt en type hjelp som burde vært utløst av skoleapparatet. Oppfordringen til skulking blir slik sett en poengtert protest fra forfatterens side.

Navnevalget på skolekameraten er trolig et nikk til Jens Bjørneboes tittelfigur i romanen Jonas (Aschehoug) fra 1955, hvor Bjørneboe rettet skarp kritikk mot enhetsskolen. Noe av det samme kan gjenfinnes i Skosmvolds roman, om enn i en mildere form. Forfatteren åpner definitivt for en bredere aksept av individet.

Vendepunktet i boken skjer når Lisa får muligheten til å holde et foredrag for klassen om et valgfritt emne. Stiv av frykt velger hun seg Fibonacci. At eksponeringsterapi blir en vei ut av talefobien gir håp for at enhetsskolen har noe for seg likevel. Men for å tørre å usette seg selv for frykten måtte altså Lisa skaffe seg hjelp et annet sted først.