Tittel: Å fange luft
Tekst: Neda Alaei
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2021
Antall sider: 162

I mammas klamme grep

Å fange luft er en intens roman med godt driv, der harmonien kommer litt for lett når det først koker over.  

Neda Alaeis debutroman Dette er ikke oss fikk svært god mottakelse da den kom i 2019, og ble tildelt både Kulturdepartementets debutantpris, Bokbloggerprisen og Uprisen. Forholdet mellom far og datter sto sentralt, og også i oppfølgeren er fortelleren en ung jente som bor med én forelder. Denne gangen er det en mor som har fått datteren Samia ved hjelp av en donor, og som selv ikke med en tenåringsdatter evner å klippe navlestrengen helt av. Når mammas eneste prosjekt i livet er å være mamma, kan det bli krevende å være den eneste datteren.

Aldri igjen usynlig

Vi følger Samia idet hun begynner første året på videregående, på en skole hvor hun knapt kjenner noen. Hele ungdomsskolen har hun vært usynlig, og har kun hengt med bestevennen Kristoffer, som nå følger tegneinteressen sin og har valgt å gå tegning, design og arkitektur. Samia elsker også å tegne, men har valgt å gå studiespesialisering. I Samias hode representerer Kristoffer og tegningen det gamle livet, der hun var usynlig, mens målet hennes på den nye skolen er tydelig: «Jeg skal gå inn i klasserommet hver eneste dag med en prinsessekrone på hodet, aldri igjen usynlig.»

I den nye klassen blir Samia, til hennes store overraskelse, tatt rett inn i gjengen med de kule jentene. Å rykke fra å være usynlig til å stå i det sosiale utstillingsvinduet over natta byr på en rekke utfordringer. Alaei balanserer godt mellom det såre og humoristiske i disse skildringene.

Grenseløs alenemamma

Samtidig som skolehverdagen har blitt en helt annen enn før, og Samia gleder seg til å gå på skolen, ligger en uværssky og lurer, alltid bare et lite vindkast unna. Romanen er skrevet til et du, til Samias mor Maria. Hun som ikke kunne finne noen mann og måtte betale for å bli gravid. Hun som har morsrollen som sin eneste jobb og hobby. Hun som kommer inn til Samia mens hun dusjer for å skrubbe henne på ryggen, og som mener det hadde vært bedre om de hadde et badekar med plass til dem begge i. Du-henvendelsen fungerer stort sett greit, selv om den tidvis kan virke noe konstruert. Den viser effektivt det klamme, tette grepet Maria har om datteren sin. Morens totale mangel på grenser er så sterkt skildret at jeg tidvis sitter med en kvelningfornemmelse.

Det går an, bare se på Gilmore Girls

Det finnes utallige romaner om barn som må innta voksenrollen fordi en (eller begge) foreldre av ulike grunner ikke har kapasitet til å være den voksne. I Å fange luft får vi en ny vri på dette. Det er frustrerende å se hvordan Samias lojalitet til moren fremdeles er sterkere og prioriteres foran alt annet, også foran Samias egne behov. Maria fryser Samia helt ut dersom datteren ikke følger reglene hun har satt, som blant annet innebærer at Samia skal tilbringe ettermiddager og kvelder på sofaen sammen med moren. Dette tydeliggjøres ytterligere av at de to kun har én nøkkel til leiligheten. I tillegg konfiskerer moren datterens telefon når det passer henne.

Disse fysiske inngripenene er ille nok, men det kommer også virkelig forstyrrende saker til overflaten når vi får se hvor desperat Samia er etter å holde moren i godt humør. Kveld etter kveld sitter Samia sammen med moren og ser Gilmore Girls, en serie Samia synes er slitsom og urealistisk, mens moren tenker på det som bevis for hvordan det går an at mor og datter er bestevenner og søstre.

Med Samias nye venner kommer verden nærmere, og stadig flere mennesker står tettere på den lille bobla deres. For Maria blir blikkene og spørsmålene utenfra som fysiske trusler som kan stikke hull på luftslottet hun har brukt mange år på å bygge.

Dette kunne lett blitt en unyansert og mørk roman, der Samia svartmalte moren og det livet hun tvinger på datteren. I stedet har Alaei gitt Samia et empatisk og nysgjerrig blikk på verden. Dette kommer blant annet til syne når hun forteller varmt om bestekompisen Kristoffer som den rareste hun kjenner. Jeg vil at hun skal lykkes i å se sin egen verdi, og i å kjempe seg til den selvstendigheten en sekstenåring trenger. Alaei skriver med godt driv, og et språk som, tross at det er bilderikt, ikke faller ut i dype klisjéhav. Vi følger Samia gjennom noen høstuker i nærområdet hun bor og går på skole i, og ved å begrense handlingen i både tid og rom, skaper Alaei et lite og kompakt univers jeg som leser raskt opplever som kjent.

Litt for lettvint løsning

At konflikten og smellet kommer, er nærmest uunngåelig. På en fest drikker Samia altfor mye, og moren henter henne med seg hjem. Her kommer også det problematiske med romanen til syne: Når Samia våkner opp dagen etter den store festen, forteller moren at hun har fått seg jobb på Meny. Hun gir Samia telefonen hun tok fra henne kvelden før tilbake, og som om moren har trukket noen magedrag frisk luft som har gitt både klarsyn og forfriskende selvransakelse, er hun en annen. Det ekstreme kontrollbehovet, den påtvungne nærheten og intense tilstedeværelsen forsvinner som dugg for solen. Her hopper Alaei glatt over en mulighet til virkelig å gå inn i tematikken som stamper rundt som en elefant i rommet: morens helsetilstand. Samia har en såpass klar og analytisk tilnærming både til verden og sin egen rolle i den, at det ikke hadde vært unaturlig om hun så nærmere på hva som egentlig foregår med moren. Samtidig representerer dette også en slags fare for henne, livet med moren er tross alt det hun kjenner som normalen.

Det kan ha foregått en endringsprosess i Maria underveis i fortellingen, men dette vet vi som lesere fint lite om, fordi vi kun kjenner Samias perspektiv. Med unntak av at moren har søkt på noen jobber, er det ingen indikatorer i Marias utsagn eller handlinger som tyder på at hun er i ferd med å innse at hun ikke kan fortsette som før. Avslutningen på romanen oppleves dermed litt for lettvint, uten at det tar noe bort fra det faktum at Neda Alaei har skrevet en aktuell og interessant roman.

 



Skrevet av:

Kommentarer