I siktet

En gang syslet jeg med å skrive skjønnlitterære tekster. Raskt begynte jeg å dytte dem på vennene mine. Hva syntes de? Min favorittleser var hun som alltid lo så tårene trillet. Hun syntes alt var morsomt, og det var ofte ment morsomt på den tiden, så jeg var svært tilfreds. Etter hvert sluttet jeg å gi tekstene mine til noen andre, og på den måten ble jeg stadig bedre. Min venninne og jeg var skjønt enige om at geniet var i utvikling og kunne nå grenseløst langt. Det mystiske var bare at forlagene ikke mente det samme.

En fabel fra virkeligheten. Om ikke kunst er selve virkeligheten, så er virkeligheten til kunsten at den må kunne bedømmes etter visse kriterier. Et rungende jippiaijei er sjelden dekkende for å beskrive hva man har foran seg rent kunstnerisk. Eller et rungende æsj for den del. Jippi for scenografien, æsj til musikken, jippi for hovedrolleinnehaveren, æsj til regissøren. Det strekker liksom ikke helt til.

Bakenfor morsomhetene

Det er ikke noe galt i å le av det som er morsomt. Og det kan hende at jeg var flink til å være morsom. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg var flink med oppbygningen, strukturen, karaktertegningen, replikkføringen, det betyr ikke at jeg hadde et godt språk, at jeg hadde sans for det klanglige eller dynamiske i det, eller at jeg hadde et grep om undertekst, metaforer og annen billedbruk.

Nå var heller ikke min venninne kritiker. Det er det jeg som er blitt. Først ble jeg selvkritisk (et sjokk), så ble jeg kritiker: teater- og litteraturanmelder. Når jeg nå er redaktør for et nytt nettidsskrift, periskop.no, synes jeg en slik satsning er svært velkommen. Vi vil ikke bare synliggjøre det noe bortstuede feltet profesjonell kunst for barn og unge, men først og fremst løfte frem kritikken av feltet, få kommentert og debattert hva som presenteres for dette publikummet – og få diskutert hva vi nå forresten mener med det noe uensartede «dette publikummet».

Den typiske tausheten

For verre enn det uspesifiserte æsj eller jippiajei er det rungende ingenting, den utbredte taushet. Det er ikke det at vi aldri leser eller hører om musikk, teater, litteratur eller kunst for barn i media, det er det at vi hører om det langt sjeldnere enn vi hører om kunst for voksne, fordi det i den store strømmen ofte blir bortprioritert. Å alltid stille bakerst i køen er å bli møtt med en type taushet. Og når omtale av kunst for barn og unge slipper til, har det ofte gladsak-preget. For øvrig er en enkel måte å lage seg et alibi på: «Dekker vi ikke kunst for barn? Joda, se her!» Ofte har disse sakene foruroligende lik klang som det siste innslaget i distriktsnyhetene (eller alle innslagene i Norge Rundt): «Og nå skal vi til en krabat som…» Så får vi se et uvanlig, men vakkert vennskap mellom en odelsgutt på fire år og en tam hjortekalv som ligger side om side på gresset, langt unna sivilisasjonen der nede i dalen.

Gullkorn fra barnemunn

Det er noe med dette «langt unna sivilisasjonen» som jeg også assosierer med dekning av kunst for barn og unge, altså som i langt unna den kritiske sivilisasjonen. Hvem ville godtatt en slik tone når man for eksempel snakker om en Tsjekhov-forestilling på Nationaltheatret? «Her ser vi krabaten Sverre Anker Ousdal som koser seg fælt under øving.»

Når man for eksempel velger å omtale en kunstutstilling for barn ved å notere ned alle gullkorn fra barnemunn som faller i møte med kunstverkene, fremfor å analysere hva som blir presentert, kan det være jevngodt med en rungende taushet. Det er sjarmerende, forteller også en god del om opplevelsen til målgruppen, men vet vi av den grunn hvilken kunstnerisk kvalitet utstillingen holdt? Og hvorfor velger man så ofte denne tilnærmingen? Fordi det er det beste lesestoffet?

Begeistrinsgretorikk

Under sluttkonferansen etter det treårige forskningsprosjektet på Den kulturelle skolesekken, som Uni Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen sto for, kom det frem at DKS-ordningen ofte ble møtt med en kanskje ikke alltid heldig begeistringsretorikk: Det er så bra at man gjør noe for barn i det hele tatt, så det bør helst ikke kritiseres. Av frykt for å miste hele ordningen. Men under den samme konferansen ble det også understreket fra flere faghold at det tvert imot var viktig å vurdere ordningen, og kvaliteten i de kunstneriske tilbudene, kritisk – for nettopp å stå igjen med en fremdeles levedyktig modell, og ikke en dinosaur: gammeldags, uangripelig og meteortruet.

Når det først skapes en nettplattform som for en gangs skyld rydder plass til nettopp dekningen av profesjonell kunst for barn og unge, må poenget være å komme forbi begeistringsretorikken. Det er ingenting i veien for å være begeistret, det må bare begrunnes ut fra kritiske og kunstneriske kriterier. Slik en slakt eller en lunken kritikk må det.

Kunsten å kreve

Periskop.no må kunne stille krav til kunstnere og kulturpolitikere, til institusjoner, til kulturformidlere, og selvsagt til våre egne kritikere og oss selv som redaksjon. Vi må ellers kunne være her for dem som ønsker å bringe anonyme tips – særlig om kritikkverdige forhold – som i andre publikasjoner; et viktig journalistisk prinsipp. Så får det være opp til oss å undersøke saken videre. Når vi ser nøyere på områder som er underbelyst også på den måten at aktørene har kunnet holde på motstandsløst, uten å bli stilt spørsmål til, om det er kunstnere, forskere, kulturbyråkrater eller andre, så gjør vi ikke dette for å skape eller nøre opp under konflikter, men for å møte disse med samme respekt som vi møter de som forvalter og produserer voksenkunst. Politimester Bastian er en vennlig mann, men han er ingen god politimester, konfliktsky som han er. Vi vil heller ikke gjøre jobben vår om vi overlater til andre å arrestere røverne, eller snur oss vekk fordi de nok sikkert er gode på bunnen og mener alt vel.

Upopulær posisjon

Det er ikke sikkert alle blir like glade for periskop.nos tilstedeværelse, alltid, slik ikke alle er like begeistret for barnebokkritikk.no til enhver tid. Periskop.no kommer til å saumfare landet med sitt peilende instrument og av og stille inn på en måte som kanskje gjør oss upopulære. Men da er det jo også ønskelig at de som er i siktet tar tastaturet fatt og gir beskjed om de føler seg zoomet inn på en urettferdig måte. Det er slik vi får opp og frem diskusjonen. Alt som er oppe i dagen er lettere å hanskes med enn det som ligger og ulmer i et usynlig lag av bergarter som presses stadig nedover av andre tider og andre diskusjoner. På den siste måten blir det mest mat for arkeologene.

Vi vil helst ha samtidsdiskusjonene. Vi ønsker å stille krav, og bli stilt krav til. Vi ønsker å skape større takhøyde for å kunne snakke om profesjonell kunst for barn og unge i offentligheten. Inn under det taket ønsker vi alle synspunkter velkommen.