I taket lyser stjernene

Johanna Thydell debuterte i Sverige i 2003 med denne romanen for ungdom, og mottok Augustprisen for beste barne- og ungdomsbok samme år.

Jenna Wilsson er 13 år bor sammen med moren sin, og har ikke kontakt med faren som bor i en annen by med ny familie. I sju år har moren til Jenna hatt brystkreft. I taket lyser stjernene handler om de siste månedene moren lever og tiden rett etter hennes død. Historien fortelles i tredje person, og hovedsakelig fra Jennas perspektiv.

Selv om det er en dramatisk historie som fortelles, har Thydell valgt å fokusere like mye på Jennas hverdagslige bekymringer og tanker som på morens sykdom og hvordan det påvirker dem begge. På mange måter er Jenna en helt vanlig tenåring som bekymrer seg for at hun ikke er populær, at puppene ikke vokser, at nabogutten Sakke som hun er forelsket i ikke legger merke til henne, og at hun holder på å gli vekk fra bestevenninnen Susanna. Midt i alt som er vanskelig hender det også fine ting: Jenna opplever å få oppmerksomhet fra gutter, hun får sitt første kyss, og hun får en ny venninne. Selv om Jennas følelser om morens sykdom ikke så ofte utbasuneres direkte, viser forfatteren iblant hvordan morens sykdom gjennomsyrer Jennas tanker ofte på indirekte og forsiktige måter, som for eksempel i første kapittel hvor Jenna og Susanna følger etter Sakke på vei hjem fra skolen i smug:

Selv om det er Jennas høyeste ønske i hele verden å virkelig bli sett av Sakke, nei, forresten, nest høyeste, må hun ikke bli lagt merke til ved feil anledning. (s. 11)

Trettenåringenes språk flyter fint og troverdig i originalteksten, og sjargongen virker ikke påklistret. Dette fungerer nesten like godt i Kirsti Øvergaards gode oversettelse til norsk:

Shit. Jenna har virkelig patetisk små pupper. Hun står foran speilet på rommet sitt. Det er torsdag, det regner ute, og hun har virkelig patetisk små pupper! (s. 32)

Johanna Thydell er en språkdyktig forfatter som benytter en rekke virkemidler. Teksten har et muntlig preg, og dette understrekes ytterligere ved å benytte seg av diverse typografiske virkemidler som for eksempel kursiv, store bokstaver, eller store forbokstaver for å understreke ord (morens cellegiftkurer kaller omtaler hun som ”Fucking Jævla Behandling”, s. 16), og gjentakelser (hun kaller for eksempel Sakke for ”Sakke pen pen pen”).

Thydell forteller en historie med en god del nyanser. Hun fokuserer på hvordan det er å leve med en annens sykdom nært innpå seg, samtidig som man ikke kan la være å bry seg om alle store og små problemer og gleder i sitt eget liv. Karakterene er også sammensatte: Jennas motstridende følelser er også fint beskrevet, for eksempel når moren kommer på skoleavslutningen og alle i klassen kan se hvor syk hun er, noe Jenna både har håpet og ikke håpet på: ”Jenna er flau over krykkene, flau over mamma, flau over at hun er flau. (s. 50). De andre karakterene beskrives heller ikke udelt gode eller onde; Jenna og Susanna glir ikke fra hverandre fordi en av dem svikter eller en av dem blir sviktet, men fordi de er i ferd med å utvikle seg i forskjellig retninger. Jenna blir venninne med klassens mest populære jente Ulrika, som hun og Susanna tidligere har hatet og kalt ”Ullis-Knullis”. Ullis har sitt å stri med selv om hun er populær, og det viser seg at hun på mange måter ser Jennas behov bedre enn den trofaste barndomsvenninnen Susanna. Slike paradokser gjør teksten åpen og mer kompleks, og persontegningene mer interessante å lese om.

Det er i det hele tatt mange positive ting å si om Thydells debutroman. Dette er ingen dårlig bok. Likevel etterlot den meg forunderlig uberørt etter endt lesning. Dette overrasket meg, så jeg leste boka på ny for å undersøke om jeg hadde vært spesielt ukonsentrert da jeg leste første gang. Inntrykket vedble – jeg kan se at det er godt skrevet, at karakterene har flere dimensjoner, og at historien er sterk. Hva kan det komme av at jeg likevel ikke kan si at jeg liker denne romanen? Det det skorter på er nok en bedre tegning av hovedpersonen Jenna, noe som kan få meg til å forstå hvorfor hun gjennomgår den utviklingen hun gjør i løpet av boka, og noe som kan gjøre at jeg kommer under huden på henne. Det er mulig at forfatteren har bestrebet seg så mye på å skrive sobert og usentimentalt om et følsomt emne at hun har sluppet barnet ut med badevannet. Jennas indre liv blir så forsiktig antydet, og selv om det iblant postuleres at hun er lei seg, er det ikke noe jeg tar del i sammen med henne. Redselen for å skrive en tåreperse har kanskje hemmet forfatteren så mye at hun har gått for langt den andre veien?