Ikke ert nordlyset

Bildeboken Guovssu guovssahasat (Guovssu sitt Nordlys) er den nominerte tittelen til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur fra det samiske språkområdet. Den tar utgangspunkt i legendene. Det etableres en fortellerstund i lavvoen, der barna Joret, Risten og lillebror Guovssu først får høre historien om Søvnfjellet; den yngste skal altså sove. Når lillebror og hunden Náste har sovnet, ber de større barna om å få høre et eventyr, før mor og far må dra for å se til reinflokken. De får høre om nordlyset, som de ikke må erte, for da kan det ta fargene deres.

Når mor og far går, og formaner dem om å ikke ta imot fremmede, hører barna stemmer på utsiden. Lillebror Guovssu våkner. Mot bedre vitende går de alle ut, og uten å røpe for mye om hvem som kommer, møter de på nordlyset, erter det, og så gjør nordlyset det nordlyset må gjøre. Mor og far kommer til sist hjem, og alt ordner seg. Men barna har fått en lærepenge.

Stort spenn

Fabelen om nordlyset er ikke moralistisk, men har en moral. Den er basert i en naturmagisk tankegang; at man ikke må yppe seg mot naturkreftene. Dypere sett har den overføringsverdi: Ha respekt for en omverden du kanskje ikke alltid har forutsetning for å forstå. Lytt til den. Se dens egenart. Se mennesker, kan en tenke. Eller: se oppgaver.

Guovssu guovssahasat er i sin form en fortelling om fortellinger. Om aktiviteten å fortelle, og om hvordan fortellingene påvirker folk, både som tilhørere av et eventyr, og som lyttere som velger å trosse budskapet i fortellingen. Boka åpner slik: «På Sámi Siida, for lenge siden, gjorde menneskene seg klare til å dra til Søvnfjellet. Himmelrommet var våknet til liv. Stjernene skinte om kapp og lokket barna til Søvnfjellet.» Vi har altså etablert et «gamle dager», men fortellersituasjonen er nåtidig, der i lavvoen. Spennet som med en gang trekkes opp er dermed stort.

I sitt innhold er den korte fortellingen et tilbud, om jeg kan si det slik, om å tenke over hvordan man skal forholde seg til inne og ute, til vi og de andre, kultur og natur, subjekt og objekt. Hvordan man skal gjøre kloke valg. I hvilken grad vi skal høre på andre, i hvilken grad vi skal finne ut av ting selv. Valg må være basert på en overbevisning. Hvordan kommer overbevisning til oss? Jo, grunnmuren for valg kan etableres gjennom formaninger, eller kanskje bedre, gjennom fortellingenes eksempel.

En gang sa jeg til en venninne som slet med å kaste seg ut i ting, at «jeg husker jeg en gang gikk ned en steintrapp fra der jeg bor, jeg var vant til å løpe ned, men en vinterdag var det glatt. Jeg skled og falt på det ene trinnet. Siden har jeg alltid vært nervøs for akkurat det trinnet, selv om det er sommer og 25 grader. Men jeg kan ikke la være å gå ned den trappa av den grunn». Det er en fortelling, og en lignelse. Denne lille historien satte mot i henne, merkelig nok.

Guovssu guovssahasat er en kort fortelling om en enkelt ting: Skal vi utfordre nordlyset, eller ikke? Vi finner ikke entydige svar, selv om det virker viktig at mor og far vender tilbake og normalen gjenopprettes. Det er opp til leseren å tenke om denne opplevelsen med nordlyset var verdt noe, likevel. Litt som med Adam og Eva: Var det kanskje verdt å spise av det eplet, for å få kunnskapen? Ville vi unnvært kunnskapen; å vite at vi var nakne?

Landskap og dyr best gjengitt

Illustrasjonene til Inga-Wiktoria Påve etablerer fortellerstemningen godt. Jeg synes imidlertid at hun er best på å skildre rein, hund, natur – og mennesker bakfra og i aktivitet. Når menneskene ser på oss, blir de kitch-aktige i sine litt uegenartede blikk. Jeg synes også de virker gråtkvalte hele veien, og forstår ikke hvorfor. Natur-, dyre- og landskapsbildene er desto bedre. De er til gjengjeld sterke.