Ikke for barn

Alle jeg kjenner lærte å lese av å bla i Donald-bladet. I alle fall virker det sånn iblant. Donald Duck & co. er denne høsten fortsatt Norges mest leste ukeblad, men for ikke lenge siden var det flere som spurte seg hvor de norske tegneseriene for barn og unge ble av.

Norsk barnebokinstitutt gikk ut og etterlyste dem. Men som både serieskapere og forlag påpekte var det flere ting som stod i veien for å få slike tegneserier ut på markedet. For å treffe barn gjennom et serieblad er det viktig at det er noe som kommer ut ofte nok, noe som har vist seg vanskelig å få til i bladform.

Martin Ernstsen, som tidligere i år vant Brageprisen for den svært voksne tegneserieadapsjonen av Knut Hamsuns Sult, og som i går vant både gull i Årets vakreste bøker, og prisen Årets best tilrettelagte Bok for samme utgivelse, hadde nylig gitt ut tegneserien Eremitt for barn da han sa at det å lage tegneserier var så tidkrevende og en så kompleks leseopplevelse at det var enklere å lage billedbøker for yngre lesere.

En tegneseriebibliotekar jeg kjenner fortalte om en forelder som forgjeves prøvde å prakke tegneserier på barnet sitt, og fikk til svar at «mamma, tegneserier er for voksne».

Så var det noe som skjedde.

En flodbølge av tegneserier for unge

Tilskuddsordningen for litteraturproduksjon ble opprettet i 2016, og har som formål å bidra til at litteratur på norsk i utvalgte sjangre blir gitt ut, har høy kvalitet og gir en større bredde i norsk litteratur og offentlighet. Under denne ordningen kan det søkes støtte til produksjon av tegneserier, bildebøker og sakprosa for barn og unge.

Det første året ble 12 av 75 bevilgninger til tegneserieproduksjon gitt til tegneserier med en målgruppe av barn og unge. I første søknadsrunde året etter gjaldt omtrent halvparten av søknadene produksjon av tegneserier rettet mot unge lesere, og 11 av 16 bevilgninger gikk til tegneserier for denne målgruppen.

En kjapp opptelling av årets norske tegneserieutgivelser viser at atten bøker retter seg mot yngre lesere – og da har vi ikke engang tatt med nyutgivelser. Nesten de eneste tegneseriene som lages for voksne for tiden er kunstner(selv)biografier og stripeserier om menn i førtiårene som Pondus, Hjalmar, Lunch, Storefri, Dunce, Kollektivet og Radio Gaga.

Det må kalles en stor suksess for alle som var redd for at tegneserier skulle bli noe som bare gamle folk drev og surret med. Men noen forbehold er vi nødt til å ta.

Fagfolk i villrede

For selv om det blir gitt ut veldig mange norske tegneserier for unge lesere, er det ytterst få som henvender seg til de yngste. Her har det ikke skjedd mye endring hverken i tilfang eller i hvem som lager seriene – fortsatt er Anna Fiske og Bjørn Ousland blant de få som lager tegneserier for de yngste, og sistnevnte er aktuell med boken Sjøtrollet for denne aldersgruppen akkurat nå.

Den andre grunnen til at man kan trekke den gode statistikken i tvil, er at selv fagfolk altfor ofte setter likhetstegn mellom tegneseriemediet og aldersgruppen «unge lesere».

Tilskuddsordningen for litteraturproduksjon har støttet mange «tegneserier for unge» som kanskje i virkeligheten passer bedre for et voksent publikum.

Og selv Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur, som har en egen kategori for tegneserier, gir stadig førsteprisen til serier som helt åpenbart er utenfor prisens område. I 2018 gikk prisen til Steffen Kvernelands En frivillig død, en helt strålende tegneserie om farens selvmord, men langt fra noen ungdomsroman.

Hva er egentlig for barn?

Jeg lærte kanskje å lese av Donald-bladet som de fleste andre av mine jevnaldrende, men en av de store lesegledene mine da jeg var liten var den franske tegneserien Asterix – som er så full av voksne referanser at jeg fortsatt plukker dem opp hver gang jeg leser albumene. Og har du lest stripeserien og barnefavoritten Tommy & Tiger’n i voksen alder vil du bli overrasket over stikkene til populærkultur og kunstteori som er gjemt inne i rutene.

Jeg lurer på om det viktigste med tegneserier er at de faktisk står tilgjengelig i hyllene slik at barn og unge kan snuble over dem hjemme. Om noe er bra kan det leses uansett hvem det egentlig er ment for. Så skader det heller ikke om vi fortsetter å legge til rette for at alle aldersgrupper får noe som bare er sitt.

Kritikerne Walter Wehus og Guri Fjeldberg skriver månedlige kommentarer for Barnebokkritikk.

Dersom du har tips til problemstillinger vi bør ta opp til debatt, send en e-post til fjeldbergs101@gmail.com. Barnebokkritikk garanterer kildevern.