Ikke mobb kameraten min

Debutanten Iben Akerlie tematiserer i romanen Lars er lol barn med Downs syndrom, og hvordan omgivelsene takler denne annerledesheten på ulike måter. Ifølge nettsidene til Folkehelseinstituttet blir omtrent 90% av alle svangerskap der fosteret er diagnostisert med Downs syndrom avbrutt. Antallet babyer født med syndromet har allikevel holdt seg stabil de siste tiårene. De er født av mødre under 38 år, som ikke har rett på fostervannsprøve fordi sjansene for et barn med kromosomfeil er liten. Det betyr at samfunnet vil møte mennesker med denne diagnosen, i ulike sammenhenger. Dette er første gang jeg leser en roman der en sentral karakter har Downs, og etter en uformell undersøkelse jeg utførte på skolebiblioteket, var det på tide: Svært få barn vet hva Downs syndrom er.

Tema annerledeshet er en gjenganger i barne- og ungdomslitteraturen. I Lars er lol er annerledesheten konkret fordi Lars har Downs. Han skiller seg ut både utseendemessig og mentalt, og det er vanskeligere å integrere ham i det sosiale fellesskapet med jevnaldrende uten at det tas spesielle hensyn. Utfordringen rundt dette, som boken beskriver, er reell, og vinklingen interessant.

Uventet fadderbarn

Amanda er veldig forelsket i Adam i klassen, men dessverre er hun som luft for ham. I sommerferien har Amanda bestemt seg for å endre på dette, og planlagt hva hun skal si når de møtes igjen til høsten. Alt blir annerledes når han plutselig står rett foran henne første dag etter ferien. Hun stivner til, og taleevnen forsvinner totalt. Etter press og støtte fra vennene Sari og Kay, tør hun etterhvert gå bort og hilse. Resultatet er at Adam fornedrer henne ved å sprute henne ned med Farris, med vilje. Amanda er sikker, han HATER henne.

Dette er ikke den eneste skuffelsen som møter Amanda etter ferien. Hun har nemlig gledet seg til å bli fadder for en søt førsteklassing denne høsten. Alle i klassen skal få hvert sitt fadderbarn som de skal passe, sånn at barna får en fin skolestart. Læreren deres, Janne, har derimot andre planer for Amanda. Janne mener Amanda er usedvanlig modig og moden, så hun får et helt spesielt fadderbarn. Det er en jevnaldrende gutt som begynner i klassen, en gutt med Downs syndrom. Amanda, som gledet seg til en søt førsteklassing, ender opp med en stor gutt med et syndrom. Ingenting kunne gjort en allerede håpløs dag verre.

Heldig eller uheldig?

«Det er ikke det at jeg er imot mennesker med utviklingshemming eller som er litt annerledes eller ser litt forskjellige ut. Jeg vil bare ikke at det skal angå meg.»

Amanda vil helst være nøytral. Hun griper ikke inn og sier fra hvis noen mobber eller slåss, hun holder seg i bakgrunnen. Ansvaret for Lars gjør at Amanda ikke kan være nøytral lenger. Hun blir tvunget til å forholde seg til Lars, i møte med seg selv og sine fordommer, og i møte med klassekamerater og mobbing.

Akerlie har en treffende beskrivelse av hvordan voksne kan reagere når barn står overfor nye utfordringer. Moren og Janne forventer at hun skal se på fadderoppdraget som en positiv utfordring, og glemmer å lytte til hva Amanda tenker. Det er rett og slett ikke rom for å problematisere. Spesielt Janne overkjører Amanda fullstendig med hvor fantastisk dette er, når hun overrekker nyheten:

«»En annen ting du nok bør vite om Lars er at han har Downs syndrom.» Også dette sier hun som om det er en staselig innpakket gave, og noe hun virkelig burde glede seg over. Hun gikk nesten opp en tone på ordet Downs syndrom, hun liksom sang det.»

Beskrivelsen av Janne med de store svetteringene under armene og oppjaget stemme når hun snakker om hvor fantastisk og normalt alt med Lars er, gir en følelse av at hun kanskje ikke synes dette er så lett som hun vil gi inntrykk av. Jannes streben etter å gjøre alt rundt Lars SÅ normalt blir til slutt komisk.

«Ja, nå er det veldig viktig å alltid ha i mente at Lars er mye mer enn sin diagnose, han er også et individ, og kanskje mer så enn oss andre. Uten at han er tilsynelatende forskjellig, og eller annerledes, av den grunn. Han er akkurat som deg og meg, bare at han i tillegg har Downs syndrom…»

Normal nok

Det fine med boken er disse to ytterpunktene i møtet med mennesker med Downs. Janne og moren til Amanda møter det vanskelige med skylapper, og bare forherliger. Amanda ser bare for seg det vanskelige, og klarer ikke se noe positivt. Venninnen Sari uttrykker et mer avslappet forhold til Lars og syndromet hans. Hun aksepterer ham for den han er – normal nok. Etter en underlig danseopptreden i gymtimen, der Amanda føler hun må gripe inn fordi han driter seg ut, kommenterer Sari:

«Hvorfor trenger man liksom å redde Lars?» spør hun filosofisk ut i luften. «Jeg mener, hvorfor kunne han ikke bare fortsette på den måten med den rare dansen sin? Hvorfor var det liksom et problem at han gjorde det?»

Problemet er at ikke alle i klassen anerkjenner Lars på samme måte som Sari. De virkelige vanskelighetene oppstår når Amanda oppdager at de kjipe jentene har en hemmelig blogg der de henger ut Lars, og henne. Amanda takler det dårlig, og hun skuffer Sari, de voksne, og ikke minst seg selv.

Kunne vært strammet inn

Selv er jeg – til tross for mye å glede seg over – litt skuffet over fremdriften i boken. Karakterene er varierte og troverdige, og fremstår som typer man liker, ler av eller irriterer seg over. Persongalleriet er oversiktlig, noe som gjør det lett for leseren å følge trådene. Svakheten er at spenningen punkteres underveis. Flere fine episoder og dramatiske høydepunkter forsvinner i dveling og detaljerte beskrivelser, det tar for lang tid å komme til poenget, og blir jeg aldri helt grepet av fortellingen. Tematikk og vinkling er rosverdig, men fremdriften burde fått bedre kår.