Ikke så annerledes

Journalist Christina Skreiberg har besøkt og intervjuet 12 barn som har en ting til felles: de har en funksjonsnedsettelse. Dette fører til at de av ulike grunner møter noen ekstra utfordringer i hverdagen, og i boka får vi nettopp reportasjer fra de ulike hverdagene.

Blant de 12 barna er det er geografisk overvekt av østlandslokasjoner, men Skreiberg har også vært innom Karmøy, Voss og et par steder i Trøndelag. Boka er skrevet på oppdrag fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, og målet er «å vise at barn med funksjonsnedsettelser selvfølgelig er som alle andre barn. Like forskjellige. Like opptatt av hobbyene sine. Av å drømme. Av å leke. Gjøre kule ting.»

La meg ta deg med til hverdagen min

Barna blir presentert med opplysninger som minner om oppsettet fra den gode, gamle skoledagboka, de oppgir alder, bosted, søsken, dyr, favorittrett, hva de vil bli, yndlingsfarge og -fag. Naturlig nok får vi vite hva slags funksjonsnedsettelse hver enkelt har, og hvilken hobby hen er mest opptatt av. I tillegg til teksten, som også beskriver journalistens møte med barna, er det et godt utvalg bilder. Her får vi se barna i ulike situasjoner gjennom dagen, både i hjemmet, sammen med familien, og ute i verden. Å gi fotomaterialet så stor plass er et klokt valg, spesielt fordi Skreiberg har valgt bilder som også viser situasjoner hvor funksjonsnedsettelsen blir synlig. Dermed er det ikke nødvendig å utbrodere alt som er vanskelig og utfordrende, leseren kan observere og fundere rundt dette selv.

Pågangsmot

Møtene med de ulike barna og deres virkelighet er sterke og rørende. Bildet av 11 år gamle Kajsa, som har CP og ikke kan gå, der hun ligger i judodrakten sin på treningsmatten i idrettshallen, er gripende og inspirerende. Kajsa forteller om judotreneren sin, som har laget et eget treningsopplegg til henne, slik at hun kan jobbe videre mot neste gradering, enten liggende på treningsmatta eller fra rullestolen. Som de andre barna i boka, er Kajsa full av pågangsmot. Det er lett å se at støtte og tilrettelegging fra voksenpersoner i nærmiljøet spiller en viktig rolle for at barna skal føle seg inkludert og sett, akkurat som for funksjonsfriske barn.

Ved å la bildene av barna og hverdagen deres få mye plass, inviterer Skreiberg leserne tett på det hun skriver om. Det kunne fort blitt en «det kunne vært verre»-fortelling der det ikke er lov å adressere elefanten i rommet, men heldigvis lar Skreiberg barna selv fortelle om utfordringene ved utallige lege- og sykehusbesøk, operasjoner og praktiske begrensninger. I tillegg har hun inkludert en faktaboks hvor det står en kort forklaring på hva en sykdom eller diagnose innebærer, slik at det er mulig å forstå noen av utfordringene de ulike diagnosene byr på.

Samhold og utfordringer

Fortellerstemmen i boka preges av en tydelig optimisme og korrekthet. Det er lett å forstå, fordi man ønsker å trå varsomt når man skal vise frem noen som er annerledes og som tilhører en minoritet. «Alle kan noe, selv om ingen kan alt», som det står, er sant samtidig som det føles som et mantra fra en barneskolelærer. Og er det egentlig så galt da, spør jeg meg selv. Nei, det er ikke noe galt i det, og jeg kan ikke tenke meg en bok hvor den påstanden passer bedre enn nettopp Alle kan!

Tonen i boka kan tidvis være skremmende lik Facebook-oppdateringer om hvor latterlig lykkelige en familie er, der alle er venner, har et enormt pågangsmot, og det er lett å se for seg at alle sitter og synger sammen ved frokostbordet. Samtidig er ikke Skreiberg redd for å nyansere, og inkluderer også mer krevende aspekter ved det å leve med et barn som trenger mye hjelp og tilrettelegging. Vi leser blant annet om funksjonsfriske søsken som synes det kan bli mye oppmerksomhet rundt den i familien med funksjonsnedsettelser, og selv om det ikke er et tema som blir behandlet noe videre, er det fint at det er nevnt.

Samtidig er det et viktig poeng i alle de 12 hverdagene vi møter i boka at disse barna ikke bare slenger om seg med motto og inspirerende sitater, de lever det de tror på. De står opp hver dag, møter det som er vanskelig, igjen og igjen. Det er lov å være glad, det er lov å synes noen dager er tunge, men det er ikke lov å gi opp. Det finnes jo mennesker som ikke bare poster livsbejaende budskap i sosiale medier, men som også henger dem på veggen hjemme, og jeg er blant dem som synes det fort blir for mange tomme ord. Når mottoene og oppmuntringene kommer fra barn som vet hva motstand og motbør er, er det derimot lettere å ta formaningene inn. Vi trenger å bli minnet på at vi er heldige, og at vi hver eneste dag våkner til nye muligheter, til å utrette noe, oppleve noe fint, gjøre noen andre glade.

Empati og beundring

Svaret på spørsmålet om vi trenger ei bok som dette er et udelt ja. Spesielt interessant hadde det vært å observere barn som leser denne boka sammen med en voksen eller sammen med andre barn. Her er det grobunn for mange spennende samtaler. Hvordan hadde det vært for deg dersom du satt i rullestol, hadde ei arm som var kortere enn den andre eller hvis du ikke kunne høre hva andre mennesker sier? Boka blir slik en invitasjon til å kjenne på og stimulere leserens empati, samtidig som Skreiberg unngår at jeg som sitter og leser synes synd på barna jeg leser om.

Det må også nevnes at jeg antar Alle kan har en ekstra stor verdi for alle som på en eller annen måte er i kontakt med eller berørt av sykdom eller funksjonsnedsettelser. Enten leseren er pårørende, venn eller selv lever med en funksjonsnedsettelse, vil jeg tro gjenkjennelsen, anerkjennelsen og den forsøksvise utvidelsen av normalbegrepet som Skreiberg her leverer, er både etterlengtet og svært velkomment.

Oppdrag utført

Alle kan er et resultat og en dokumentasjon av oppdraget forfatteren har fått fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon. Hun skal bevise at påstanden stemmer, at barn med funksjonsnedsettelser er som andre barn. Det lykkes hun med. Ved å la disse barna få plass i boka, stiller Skreiberg samtidig det viktige spørsmålet om hva de er annerledes fra? Hva er normalen og hvem definerer den? Vis meg et menneske som ikke har noe annerledes ved seg, som er kliss lik alle andre mennesker det omgås. Dermed kan det å vise frem annerledesheten innby til gjenkjennelse i større grad enn fremmedgjøring.