Ikke som andre terrorister

Boktittel: Pappa og andre terrorister
Forfatter: Ingvild Bjerkeland
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2024
Antall sider: 166
Sjanger: Barneroman
Ingvild Bjerkelands «Pappa og andre terrorister» er en spenningsroman om klimaaktivisme og en 12-åring som klarer seg litt for greit aleine i et kaotisk London rammet av terrorangrep.
Egentlig drømmer Erle om å reise på en vanlig familieferie, slik «vanlige» folk gjør, men det er lite som er vanlig med familien hennes. Moren er bortreist på jobbtur på andre siden av kloden, og Erle må bli med journalist-faren til London fordi han skal gjøre intervjuer i forbindelse med et forestående klimatoppmøte.
I starten av romanen går det mye plass med til å bygge relasjonen mellom far og datter. Han er fremstilt som både lat og impulsiv, som morsom, sær og vimsete, men vi skjønner at han også er drevet av moralske og politiske prinsipper.
Erle er, som mange 12-åringer, konstant småflau på vegne av sin far. Hun er nesten en ungdom, og har en sterk trang til å være selvstendig og til å utforske, og hun irriterer seg over alle former for beskyttende omsorg som antyder at hun er et barn.
Den store vekten denne relasjonen får i starten av romanen skjuler dårlig at noe skal skje med faren. Under en middag eksploderer en bombe like utenfor restauranten. I tumultene som oppstår forsvinner han og overlater Erle til seg selv. Begge blir skadet i angrepet. Erle får brudd i en arm, må sy i leggen og får flere skrubbsår, men faren blir alvorligere skadet og havner i koma.
Hvem er ansvarlig?
Bombeangrepet settes i sammenheng med klimatoppmøtet, og herfra handler romanen om Erles etterforskning. En av de mistenkte er nemlig en faren kjenner fra tidligere, og som han hadde en avtale med dagen før angrepet. Det er et sammenfall som gjør at Erle mistenker at faren står i ledtog med terroristene. Hvorfor ville han ellers forlatt henne aleine i London midt i et angrep?
Denne delen, godt hjulpet av det spenningsbyggende premisset som ligger i tittelen, har jeg som leser ganske høye forventninger til. Men jeg blir litt skuffet, jeg sliter med å tro på at Erle faktisk mistenker faren for å være innblandet i terrorangrepet. Det emosjonelle kaoset Erle nødvendigvis befinner seg i, er ikke overbevisende skildret, og det er dessuten lite i karakterskildringen av faren som gjør at jeg selv mistenker ham for å være en klimaekstremist som utsetter seg selv og sin datter for fare.
Mens faren ligger i koma, dukker Erles farmor opp. Selv ikke i barnelitteraturens spenningsromaner skal 12-åringer bevege seg uten tilsyn i en metropol som London. Der mye tid ble brukt innledningsvis på relasjonen mellom far og datter, er mindre tid brukt på å fremstille denne relasjonen. Effektivt formidles det at bestemoren er ganske lik faren (og Erle): egenrådig, omsorgsfull og impulsiv. Hun gir stabilitet i Erles kaotiske liv, troverdighet og et lite snev av humor til fortellingen.
Effektiv er også etterforskningen de to kaster seg ut i. Det går unna i et forrykende tempo, noe som kan appellere til løsningshungrige lesere. For egen del savner jeg blindspor og tvil som kunne gitt mer emosjonell tyngde til den frustrasjonen Erle kjenner på.
Aktivisme og ekstremisme
Underveis deltar Erle og bestemoren i en klimademonstrasjon. Her går beskrivelsene tett på Erles altoppslukende opplevelse av å være del av noe større: «Erle enset ikke heten eller armen som verket, eller hvor sliten hun var i beina. Hun var ett med folkemengden, én stemme, én kropp.» Det er en visuell kraft i scenebeskrivelsene til Bjerkeland som jeg gjerne skulle sett mer av, særlig knyttet til hvordan London blir preget av terrorangrepet og klimatoppmøtet.
Jeg tror Pappa og andre terrorister vil kunne treffe mange lesere. Den har fremdrift, som spenningsromaner bør ha, og at karaktertegningene er så generelle kan være en styrke ved at de legger opp til at leseren enkelt kan leve seg inn i deres situasjoner og opplevelser. Samtidig mistenker jeg at det er en fare for å miste noen lesere på grunn av manglende dybde og troverdighet i måten karakterer og karakterrelasjoner er bygget. Det er noe hakkete ved måten Bjerkeland fremstiller følelsene og prioriteringene til karakterene. Erle og familien venter for eksempel til dagen etter med å forhøre seg om utfallet av en risikofylt operasjon faren skal gjennom, noe som føles kunstig og distansert.
Tidligere har Arne Svingen i En himmel full av skyer og Heidi Sævareid i XR UK skrevet om ulike former for klimaaktivisme. Av disse likner Pappa og andre terrorister mest på Svingens roman fra 2018 i hvordan de viser frem klimapolitiske kampspørsmål gjennom språklige forenklinger og polariseringer. Bjerkeland prøver å skrive en spenningsroman som inviterer til refleksjon og diskusjon om veien og målet for klimapolitikken uten å være belærende. Det lykkes hun langt på vei med.