Tittel: IKON Diana
Tekst: Ingelin Røssland
93 sider
Gyldendal 2010
ISBN 978-82-05-38735-5

Tittel: IKON Bob Dylan
Tekst: Stein Erik Lunde
87 sider
Gyldendal 2010
ISBN 978-82-05-39788-0

IKON – Dylan og Diana

UVILLIGE OPPDRAGERE

IKON-serien lover oss møter med det 20. århundrets største forbilder, men biografiene om prinsesse Diana og Bob Dylan innfrir heldigvis ikke dette løftet.

Biografier skrevet for barn skiller seg fra andre biografier på ett viktig punkt: De er først og fremst oppdragende tekster. Vår kultur har en norm som sier at biografier for barn skal handle om personer som har gjort noe beundringsverdig, og at disse personene skal holdes fram som forbilder for de unge leserne. Av de 34 biografiene som er anmeldt her på barnebokkritikk.no, er det bare én som klart bryter denne normen: Knut Lindhs biografi om Adolf Hitler.

IKON-serien
Gyldendals serie av nyskrevne biografier om berømte personer fra det siste århundret føyer seg tilsynelatende inn i tradisjonen for oppdragende biografiskriving. Seriens navn, IKON, leder tankene til den katolske kirkens gullbelagte Kristus-portretter, og dette inntrykket blir ikke akkurat svekket av de store portrettfotografiene dekorert med gullstjerner som pryder bøkenes forsider. Baksideteksten sier også eksplisitt at dette er bøker om «det 20. århundrets største forbilder». Det er for så vidt ikke noe galt i å presentere barn for gode forbilder som de kan forme livene sine etter, men hvis dette er alt biografisjangeren brukes til, er det mange livshistorier – og ikke minst måter å fortelle disse på – som barna aldri får gleden av å oppleve. Nå er vi imidlertid så heldige at forfatterne av de to seneste IKON-bøkene, Ingelin Røssland og Stein Erik Lunde, er langt mindre tradisjonsbundne enn forlaget, og deres spenstige biografier om henholdsvis prinsesse Diana og Bob Dylan undergraver langt på vei det pedagogiske prosjektet som serien forsøker å pålegge dem.

Å forstå en prinsesse
I etterordet til sin Diana-biografi innrømmer Ingelin Røssland at hun var skeptisk til å påta seg dette skriveoppdraget. «Blind idoldyrking byr meg litt imot», skriver hun, og mye av det Diana gjorde, ser hun ikke som eksempler til etterfølgelse for dagens barn og unge; det er snarere eksempler til skrekk og advarsel. Røssland advarer blant annet leserne mot å ha et så overromantisert bilde av ekteskap og samliv som Diana hadde, for da kan de bli like ulykkelige som hun ble i sitt ekteskap med Charles. Biografien om Diana blir derfor ikke noen hyllest til denne folkets prinsesse, men heller et forsøk på å forstå – både henne og det sterke engasjementet hun vakte hos mennesker verden over.

Kronologisk fortelling
Røssland innleder boka med å fortelle om sin fascinasjon for det britiske kongehusets historie og om det øyeblikket da hun hørte på nyhetene at prinsesse Diana var omkommet i en bilulykke. Etter denne personlige innledningen går Røssland tilbake til sommeren 1961, da Diana ble født, og hun gjør så rede for de største begivenhetene i livet hennes i kronologisk rekkefølge. Vi får høre om oppveksten hos en far som helst ville ha en sønn, ekteskapet med prins Charles, rivaliseringen med Charles’ elskerinne Camilla, veldedighetsarbeidet og hennes plutselige og tragiske død.

Psykologens blikk
I skildringen av Dianas liv tar Ingelin Røssland på seg rollen som den innfølende psykologen. Hun lever seg inn i Dianas tanker og følelser under bryllupet og andre viktige begivenheter, og hun forsøker å forklare de valgene Diana senere tok, ut fra opplevelser hun hadde i oppveksten. Røssland skriver blant annet at Dianas far viste sin kjærlighet gjennom å fotografere henne, og at dette kan forklare hvorfor hun som voksen følte seg elsket når hun stod foran sladrepressens kameraer.

Usynlige kilder
Dette innfølende perspektivet bringer oss tett på Diana, og Røssland har langt på vei lyktes i sin ambisjon om å forstå denne folkekjære prinsessen. Men framstillingsformen har også sin slagside: Hvilket grunnlag har egentlig Røssland for å uttale seg om hva Diana har tenkt og følt? Av litteraturlisten framgår det at Røssland har basert sin biografi på et rikt tilfang av kilder, så hun har nok stort sett sine ord i behold, men kildene kommer i for liten grad til syne i selve teksten. Når Røssland for eksempel skriver at Diana følte seg «krenkt av at Camilla er Charles sin fortrulege», får vi ikke vite om dette er noe Diana har fortalt eller skrevet på det aktuelle tidspunktet, noe hun har hevdet i ettertid, noe som andre biografiforfattere har påstått, eller noe som Røssland selv har følt seg fram til. Også unge lesere fortjener å møte redelig kildebruk, selv om det kan gå på bekostning av flyten i fortellingen.

Nye grep fra Lunde
Stein Erik Lunde er en rutinert biograf. Han har tidligere skrevet om store kulturpersonligheter som Henrik Ibsen og Edvard Munch, og disse bøkene utmerker seg særlig på det området der Røsslands bok har sin største svakhet, nemlig i kildebruken. Her lar Lunde fortidens stemmer komme direkte til uttrykk i lange sitater, og han drøfter åpent hva vi kan vite med sikkerhet, og hva som er spekulasjon. I sin IKON-bok om Bob Dylan har han imidlertid valgt en annen strategi, som fungerer minst like godt. Han lar den private og hemmelighetsfulle Dylan få beholde sine hemmeligheter, og retter i stedet fokuset mot artisten Bob Dylan. Lunde følger Dylans karriere fra da han spilte på en kafé i Minnesota i 1959, og fram til i dag, og han gir grundige omtaler av alle Dylans plateutgivelser, musikere han har spilt med, og flere av hans mest berømte konserter og turneer.

Dylan og jeg
Fokuset på Dylans musikalske produksjon gjør imidlertid ikke denne boka til et stykke tørr musikkjournalistikk. Lunde lar riktignok Dylans tanker og følelser være i fred, men han byr til gjengjeld rikelig på sine egne. Den røde tråden i biografien er fortellingen om Stein Erik Lundes liv som Dylan-fan, noe han ble i tenåra da han hørte sangen «Desolation Row» på svensk P3, og Lunde forteller åpenhjertig om hva Dylans sanger har betydd for ham i ulike faser av livet. Boka innledes dessuten av en fornøyelig historie om Lundes «nær-Dylan-opplevelse», da han oppdaget Dylans turnébuss ved en bensinstasjon langs gamle E18 mellom Larvik og Sandefjord. En streng livvakt hindret dessverre Lunde i å veksle mer enn et blikk med den aldrende artisten.

Sangene og ikke mannen
At Stein Erik Lunde er en over gjennomsnittet stor fan av Dylan, er man ikke i tvil om etter å ha lest denne biografien. Han framstiller likevel aldri Dylan som noe forbilde på det personlige planet. Lunde har ikke forsøkt å følge i Dylans fotspor, og det bør nok heller ingen andre gjøre, for Dylan har, som Lunde skriver, «aldri vært trofast eller lojal mot andre enn seg selv». Nei, det er sangene hans som har vært viktige for Lunde, og det er sangene han ønsker å fortelle om til sine unge lesere. Og det gjør han med en så smittende entusiasme at selv undertegnede, som alltid har sett på Dylan som en oppskrytt surpomp, får lyst til å sette på «The Times They Are A-Changin'». Det er ingen liten prestasjon.



Skrevet av:
Kommentarer