IKON: Virginia Woolf

EN BIOGRAFI BÅDE OM LIVET OG LITTERATUREN

Moderne biografier for barn og unge tilbyr leserne kunnskap om spennende og outrerte personer. Mange er en del av popkulturen og allerede godkjent blant ungdom. Når andre, mer ukjente, men like fullt modige og originale personer løftes fram, kan kanskje leserne overraskes og inspireres.

To nye ikoner
Ikon-serien har etablert seg som en frisk biografiserie for ungdom. Utgangspunktet for de første utgivelsene i 2008 var ungdommenes egen ikon-rangering (Mandela, Disney, 2pac og Monroe). Etter hvert ser utgivelsene ut til å være motivert av en blanding av forlagets intensjoner med serien og biografenes egne preferanser. I tillegg til de fire første, rommer derfor serien biografier om Michael Jackson, Maradonna, Che Guevara, Prinsesse Diana, Bob Dylan, Madonna og Astrid Lindgren. Også dette knippet med biografier er en blanding av klassisk forbildetenkning og populærkulturell mytologisering. Seriens to nyeste tilskudd er biografiene om henholdsvis Coco Chanel og Virginia Woolf. Interessant med hele serien på totalt 13 bøker er at seks av bøkene er om kvinner og at mange av de biograferte (både kvinner og menn) har levd liv som ikke tradisjonelt blir regnet som forbildelige. Et overveiende flertall av de biograferte kan regnes som kunstnere eller artister innen musikk, film, design og litteratur. To av de biograferte er forfattere, begge kvinner. Mens den ene av disse kan kalles en elsket og folkekjær barnelitteraturforfatter (Lindgren), regnes den andre som en vanskelig og uberegnelig voksenbokforfatter (Woolf).

Dristig og betimelig
Uten at jeg med dette vil si at vi ikke trenger en biografi om Lindgren, vil jeg berømme både forlag og forfatter for endelig å våge seg på en biografi om en forfatter som ikke har skrevet tekster av typen store klassiske fortellinger. Ikke bare skrev Virginia Woolf (1882–1941) på en original, og den gang eksperimentell, måte, hun levde også et psykisk komplisert liv som endte med selvmord. Kombinasjonen kvinne, eksperimentelt kunstuttrykk og selvmord er langt fra hverdagskost i biografier der barn og unge er målgruppen. I så måte er valg av biografert person dristig og betimelig. Men adskillig mer interessant er det selvsagt hva og hvordan forfatter og biograf Hilde Hagerup skriver om den biograferte. Dyrker hun myter, problematiserer hun, legger hun vekt på det sensasjonelle og i hvilken grad eller på hvilken måte dreier biografien seg om årsaken til den biografertes berømmelse: Woolfs forfatterskap?

Engasjerende og håndterbare lesenøkler
Selv om Hilde Hagerup nok er mest kjent for flere kritikerroste skjønnlitterære tekster for ungdom, så har hun også arbeidet som biograf tidligere. Noe som resulterte i biografien Agatha Christie (2001), som nok er en mer tradisjonell biografi både hva angår struktur, emne og framstillingsform enn boken om Woolf. Kan hende er det en blanding av biografens utvikling av egen skrift, ikon-seriens vektlegging av den personlig engasjerte forfatter, andre nyskapende biografier for barn og unge og Woolfs særpregede tekster som gjør Hagerups siste biografi til en leseverdig bok som forhåpentligvis vil skape interesse for et forfatterskap også blant unge lesere.

Hagerups innfallsvinkler til forfatterskapet burde kunne engasjere dagens unge. Foruten å portrettere det England Woolf måtte forholde seg til sosialt, økonomisk og seksuelt, så presenterer hun håndterbare lesenøkler til et forfatterskap der spørsmål om kjønn, eller feminisme, menneskets oppfatninger av tid og forholdet mellom litteratur, skriving og psyke står sentralt. På sett og vis følger biografen Woolf gjennom en kronologisk framstilling av hennes liv, men ikke ved å markere det gjennom kapitteloverskrifter eller ved oppramsing av årstall. Framstillingen av Woolfs liv gjøres i dialog med hennes samtid og med litterære refleksjoner over de tekstene hun skrev. Ved å benytte formuleringer som

”Jeg tenker at det var om somrene i Cornwall at Virginia og søsknene hennes fikk puste fritt” (s. 16) og ”Jeg sier ikke at det er bra at Virginia Woolf ikke fikk gå på skole, men det er kanskje bra at hun aldri lærte seg å skrive kjedelig” (s. 23)

markerer Hagerup at det hun skriver er åpent for diskusjon, at leseren er velkommen til å gjøre seg sine egne tanker. Mange av Hagerups litterære refleksjoner viser leserne språklig tillit både når hun omtaler tematikken i enkeltverk og når hun for alvor drøfter hvorvidt det er noe kvinnelig ved måten Woolf skrev på:

Da Virginia Woolf levde, ble menn sett på som handlingsrettede og rasjonelle. Derfor ble det oppfattet som naturlig at menn skrev tydelig, rett fram og med klare avsluttede setninger. Kvinner var fulle av irrasjonelle følelser og hadde noe mer flytende ved seg. Da var det kanskje naturlig at de følte seg mer komfortable i et språk som bølget? Men både før og etter Virginia Woolf fantes kvinnelige forfattere som skrev tradisjonelle handlingsmettede historier i et flatere språk. Samtidig hadde hun mannlige kollegaer som skrev setninger som minner om hennes. (s. 74–75)

Mulighetene i litteraturen
Som biograf er ikke Hagerup ute etter å dyrke mytene om Woolf (noe kanskje vaskeseddelen kan se ut som den legger opp til at hun skal gjøre). I stedet er hun opptatt av å vise et forfatterskaps kulturelle, politiske og økonomiske kontekst og å gi mot til å møte litteratur som ikke virker umiddelbart tilgjengelig eller som ikke forholder seg til tradisjonelle regler for narrasjon og komposisjon. Kunnskap om Woolfs forfatterskap, og forfatterskap som er beslektet med dette, kan kanskje motivere unge skrivere og lesere til å arbeide (og eksperimentere) med språket på andre måter enn det de for eksempel tror forventes av dem i ulike skolefag (som norsk og engelsk). Hvis Woolfs bok Et eget rom (1929) i dag nærmest kan regnes som en feministisk bibel, slik Hagerup hevder, så kan kanskje Hagerups biografi om Woolf fungere som en feministisk eller litteraturfaglig katekismus for en ny generasjon unge skrivere og lesere.