Ild- og drømmespeilet. Konkyliens brorskap: Bok II

SPEIL. ILD. DRØM

Divakarunis konkylie-oppfølger er en fabelaktig eventyrroman som på sitt beste visker ut skillelinjene mellom lek og lesning.

Rundt omkring i landet sitter det tusenvis av unge menn og kvinner og skriver i vei på det de håper en gang skal kunne bli en bestselgende fantasyroman. Ingrediensene er imidlertid få og velkjente i de aller fleste av disse nærmest talløse manusene: en drakamp mellom det onde og det gode, drager, trollmenn og hekser, hoffrådgivere, unge helter og heltinner som av en eller annen grunn er utvalgt, magiske dingser, muntre og hissige dverger, for ikke å glemme diverse mer og mindre fatale forsøk på høystil. Som oftest er disse fantasyforsøkene – bare et fåtall av dem når noen gang utgivelse – grufull lesning, rene stiløvelser, eller rettere gutteromsfantasier blottet for ethvert tilløp til liv, erfaring, spenning, humor og – ikke minst – risikovilje, kvaliteter som kvikt ekspederes på den besteborgerlige moralismens alter. For nettopp fordi fantasysjangeren er såpass kodifisert og konvensjonsbundet, er det slett ikke lett å skrive god fantasy, altså fantasy som ikke først og fremst ser ut som om noen har satt seg ned for å skrive en fantasyroman, med handlelista klar, men snarere en roman som påkaller, stimulerer og utfordrer leserens fantasi, hans eller hennes billedskapende evner. Konkyliebæreren, den første boken i indisk-amerikanske Chitra Banerjee Divakarunis trilogi om Konkyliens brorskap, som handler om hvordan unge Anand får i oppgave å verne den magiske konkylien mot onde krefter, var i hvert fall for meg ganske bra fantasy. Kjell Olaf Jensen oppsummerte fint hovedgrunnen til at Divakarunis fantasyforsøk skilte seg ut fra røkla i en anmeldelse av romanen her på Barnebokkritikk.no:

Det som skiller Konkyliebæreren fra dusinvis av andre fantasyromaner for yngre tenåringer, er nettopp at den er indisk. Dermed ligger en eldgammel visdomstradisjon med religiøse overtoner åpen med alle sine muligheter, foruten et fantastisk land og en alt annet enn europeisk verden.

Hvorfor reise til Midgard eller Hobsyssel når man kan reise til Kolkhata i stedet? Nettopp det indiske gjorde Konkyliebæreren akkurat eksotisk nok til at vestlige lesere som undertegnede fikk akkurat så mye fremmedhet å feste seg ved til at de kunne se gjennom fingrene med at også denne fantasyromanen er strukturert rundt den unge, naive men utvalgte lærlingens kamp mot onde trollmenn, rundt magiske dingser, indre konflikt og en bøtte språklige klisjeer. Dessuten – og det er ingen liten ting – var den til tider fryktelig spennende. Chitra Banerjee Divakaruni var – og er – en drivende god forteller, som med enkle virkemidler kan få det til å stramme seg i leserens mageregion. Når boka likevel ikke ble bedre enn bare ganske anbefalelsesverdig, handlet det mest om at jeg noen ganger kunne få inntrykk av at den strevde litt for hardt med å overbevise oss om sin indiskhet, om sin eksotisme, og at den tidvis også trippet litt for nære den akk! så fryktede new age-skrenten – rett nok ingen avgrunn, men hakket mer velkjent og californisk.

Tidsreise
I trilogiens bok nummer to, Ild- og drømmespeilet, frykter man til å begynne med at serien er på vei til å bli en slags indisk Harry Potter-kusine, med Anand på magikerskole i Sølvfjellene, lærevansker og ungdommelig nysgjerrighet som basisingredienser. Men heldigvis er dette bare opptakten, og det tar ikke lang tid før Ild- og drømmespeilet blir et langt mer spennende og lekent eventyr enn det førsteboka noen gang var. For etter et par innledende kapitler legger vår unge helt ut på reise igjen sammen med Nisha og den magiske konkylien, denne gang for å redde Abhaydatta, som har blitt borte på et farefullt oppdrag i en liten landsby der mystiske ting skjer med innbyggerne. Men det tar ikke lang tid før romantittelens magiske speil dukker opp, og vips! så befinner vi – og Anand – oss plutselig flere hundre år tilbake i tid, i Mogulriket blant fyrster og elefanter, mens en ond og mektig djinn forsøker å invadere idyllen fra nåtidsplanet. I Konkyliebæreren måtte det indiske etableres for vestlige lesere, men i Ild-og drømmespeilet er unge Anand like fremmed i Mogulriket som det leseren er. Og kanskje er dette en av grunnene til at Ild- og drømmespeilet virker langt friere enn forgjengeren, som brukte kreftene sine på å etablere hybriden indisk fantasy. Denne gang går tankene mer i retning av Tusen og en natt og klassisk Disney enn til hobbitter og selvhjelpsbøker.

Det var en gang
Ild- og drømmespeilet er rett og slett mer eventyr enn fantasy, og vinner på det. Divakaruni viser seg som en stor eventyrforteller. Hun vet akkurat hvor lite hun trenger å ha med for at noe skal bli riktig spennende. Ikke for det, teksten er langt mer frodig enn den er minimalistisk. Her er fantastiske skildringer av måltider, byrom, flora og fauna som kan gi noen hver følelsen av å være tilstede der det skjer. Men Divakaruni vet noe svært få av de talløse, håpefulle fantasyskribentene har fått med seg, nemlig at forklaring og utredninger effektivt myrder et hvert tilløp til virkelig spenning, og at historien alltid må komme først. På tross av sin overdådige detaljrikdom, har Divakarunis tekst beholdt eventyrenes letthet, og dermed også mye av deres autoritet. Anand, Nisha og Abhaydatta blir aldri ”levende mennesker av kjøtt og blod”, men det trenger de heller ikke være. De er heltene i et eventyr der alt kan skje – og gjør det. Divakaruni passer på at de ikke er sammen mesteparten av tiden, og dermed må de – og særlig Anand – ordne opp på egenhånd, og særlig når utfordringen er som størst. Slikt blir det spennende lesning av. Jeg har ikke prøvd selv, men jeg kan tenke meg at denne lille eventyrromanen og dens forgjenger egner seg godt til høytlesning for litt større barn som tåler en ond demon eller to rett før leggetid. Antakelig vil hele familien kunne la seg rive med, i hvert så sant man klarer å lære seg å uttale hovedpersonenes navn.

Fantastisk om det fantastiske
Selv merker jeg i hvert fall at jeg igjen er i ferd med å gjenoppdage mange av gledene ved den fantastiske litteraturen når jeg leser Divakaruni. Hun makter rett og slett å kommunisere den skrekkblandede fryden ved å kunne gå gjennom magiske speil for å komme til andre tider og steder, ved å tyvlytte til de voksnes samtaler gjennom tynne vegger, den sitrende spenningen i å snike seg gjennom fremmede palasser uten å bli gjenkjent, i å måtte gjemme seg for overnaturlige vesener som bare er ute etter å stjele sjela di, i å ri på elefanter og snakke med prinser. På sitt beste visker Divakaruni ut skillelinjene mellom lek og lesning, mellom det dypeste alvor og den rene gleden ved å være i verden, med en kropp som kan bevege seg og en vilje som beveger den. Hva mer kan man egentlig ønske seg?