Tittel: Vil den virkelige William være så snill å reise seg!
Tekst: Jon Ewo
Illustratør: Bjørn Ousland
Forlag: Omnipax
Årstall: 2003
Antall sider: 144

Imponerende forsøk, skuffende resultat

Jon Ewos Shakespeare-biografi for ungdom, Vil den virkelige William være så snill å reise seg!, er et lysende eksempel på at det fins norske forfattere og forlag som tar barn og unge på alvor som lesere av faglitteratur. Ewo har samlet en imponerende mengde opplysninger om Shakespeares liv og forfatterskap, og om engelsk historie generelt, som han formidler på en reflektert, men likevel lettfattelig måte. Omnipax har på sin side satset store ressurser på denne boka, og gitt den en stilfull og gjennomarbeidet layout, sterkt dominert av Bjørn Ouslands detaljerte og fargerike illustrasjoner. Men til tross for alt dette opplevesVil den virkelige William være så snill å reise seg! som noe av en skuffelse. Ewos framstillingsform er resultat av et uheldig kompromiss mellom altfor mange uforenlige hensyn, og det hindrer denne boka i å bli det virkelige storverket den kunne ha blitt.

Vil den virkelige William være så snill å reise seg! består av tre hoveddeler: først en kronologisk framstilling av Shakespeares liv fra fødsel til død, deretter en presentasjon av de ulike teoriene om at Shakespeare selv ikke skrev skuespillene, og til sist en samling småpussige fakta om Shakespeares liv og forfatterskap. Den første delen er den klart mest omfattende, den utgjør 111 av de 144 sidene, men dessverre er den også den minst vellykkede. Som Ewo selv innrømmer i bokas innledning, er det vanskelig å fortelle Shakespeares livshistorie: ”Han er en av de mest kjente forfatterne i verden. Likevel vet i nesten ikke noe om ham. […] Vi vet ikke sikkert når skuespillene er skrevet. Vi kjenner ikke engang den nøyaktige fødselsdatoen.” (s. 12–13) De eneste sikre opplysningene om ham lister Ewo opp i 17 korte punkter, som i hovedsak omfatter årstallene for hans dåp, bryllup og begravelse.

Med et slikt utgangspunkt kan en biograf i prinsippet gå til to ytterligheter: Han kan enten gjette seg til hva slags person Shakespeare var, og dikte opp en fortelling innenfor rammene de historiske opplysningene setter, slik det ble gjort i filmen Shakespeare in love. Eller så kan han gi avkall på den narrative formen og i stedet gi en kritisk drøftende presentasjon av Shakespeare-forskningen og annen historieforskning som kan kaste lys over de dunkle punktene i Shakespeares liv. Det første alternativet vil være det mest lesevennlige, mens det andre vil holde den høyeste vitenskapelige standarden. I Vil den virkelige William være så snill å reise seg!forsøker Ewo å gjøre begge deler på én gang, noe som er prisverdig nok, men resultatet blir dessverre en underlig hybrid som verken er en god fortelling eller en innføring i forskningstradisjonen. Shakespeares liv framstilles riktignok kronologisk fra fødsel til død, men hver gang Ewo kommer til et punkt i livshistorien vi ikke vet noe om, og det er ikke sjelden, begynner han å drøfte ulike hypoteser mot hverandre. Framstillingens narrative hovedstruktur brytes dermed opp av lange argumenterende passasjer, slik at framdriften i fortellingen til tider blir uutholdelig langsom. De argumenterende passasjene er dessuten problematiske i seg selv, og viser nok en gang hvordan Ewo er fanget mellom uforenelige hensyn: Han vil åpenbart vise at han har god kjennskap til sentrale personer og debatter i Shakespeare-forskningen, men trolig av hensyn til målgruppa unngår han å trekke disse eksplisitt inn i framstillingen. I stedet fører han en konstruert diskusjon med seg selv, med lange rekker av retoriske spørsmål og hypoteser, som ender opp i en konklusjon uttalt av et abstrakt ”vi”: ”Det sies at William tidlig ble tatt ut av skolen og måtte hjelpe faren i verkstedet. Men er det sannsynlig? / Trolig gjennomførte han skolegangen til han var femten, kanskje seksten år. […] Det er det vi tror skjedde.” (s. 38) Hvor vitenskapelig relevante disse diskusjonene enn måtte være, blir de direkte enerverende i lengden, og når de virkelige aktørene ikke får komme til orde selv, blir de også ganske blodfattige.

Noe som også føles som en mangel ved denne boka, er det nesten totale fraværet av Shakespeares litterære produksjon. Ewo er svært nøye med å holde Shakespeares liv og forfatterskap atskilt, og han er direkte avvisende til forskere som forsøker å lese Shakespeares liv ut av tekstene han skrev: ”Han trengte ikke å ha opplevd det han skrev om. Skuespillene har trolig ikke mye biografisk i innholdet.” (s. 75) Ewo er her fullt på linje med majoriteten av moderne litteraturvitenskap, men når det konkrete resultatet blir en Shakespeare-bok for ungdom som knapt nok forteller at Romeo og Julie er et skuespill om kjærlighet, kunne han kanskje kostet på seg å ofre et vitenskapelig prinsipp eller to. For hvilken annen grunn har vi til å interessere oss for denne mannens liv, enn at han skapte historier og karakterer som har fascinert en hel verden i 400 år? Slik Vil den virkelige William være så snill å reise seg! er skrevet, forutsetter den langt på vei at leseren allerede har latt seg gripe av Shakespeares skuespill og vender seg til denne boka for å lære mer om mannen som skrev dem. Det er en merkelig forutsetning med tanke på bokas målgruppe.

Det negative inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest første del, blir imidlertid snudd på hodet i den usedvanlig vellykkede – men dessverre bare 18 sider lange – del to. Her forlater Ewo den uheldige kombinasjonen av narrativ og argumenterende form, og hengir seg fullt og helt til en diskusjon av et av Shakespeare-forskningens mest kontroversielle problemstillinger: Kan det tenkes at Shakespeares litterære verker egentlig ble skrevet av noen andre? Ewos framstilling av dette emnet er forbilledlig: Han gjengir forskernes argumenter for og imot at Shakespeare er forfatteren, han presenterer de ulike teoriene om hvem som egentlig skrev tekstene, og hvorfor de ble utgitt i Shakespeares navn, og han avslutter med å drøfte teoriene og argumentene på en åpen og redelig måte. Men dette er ikke bare et godt stykke litteraturhistorisk arbeid; det er også uhyre spennende lesing. I tillegg til at de enkelte konspirasjonsteoriene er fascinerende i seg selv, lar Ewo de ulike gruppene av Shakespeare-forskere få komme fram i lyset og møtes i et heftig, intellektuelt slagsmål. Hadde Ewo valgt en slik framstillingsform for hele boka, kunne Vil den virkelige William være så snill å reise seg!ha blitt et virkelig storverk og ikke bare et tappert forsøk.

 

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.