Tittel: Minnesota og støvet
Tekst: Kjartan Hjulstad
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2015
Antall sider: 199

Indianergutter i solnedgang

Kjartan Hjulstads fine debutroman om to lakotabrødre i en ødelagt verden er både rasende på indianernes skjebne og dypt nostalgisk.

Westernsjangerens skygger

De klassiske westernbøkene og –filmene iscenesatte den hvite manns forsøk på å etablere sivilisasjon i et ugjestmildt landskap. Men da Vietnamkrigens dilemmaer festet grepet om den amerikanske tenkemåten forvandlet sjangeren seg, og forsvant. Heltene ble antihelter, indianerne var ikke lenger bare uforståelige villmenn som måtte beseires til enhver pris, men ofre for folkemord. I filmer som Sam Peckinpahs The Wild Bunch ble den ville vesten et apokalyptisk landskap – en tradisjon som har holdt seg helt opp til Cormac McCarthys romaner. Det går en direkte linje fra blodbadene i Blood Meridian og No Country For Old Men til den dystopiske, post-apokalyptiske verdenen vi møter i The Road. Og etter hvert som westernsjangeren ble mørkere og mer problematisk, mistet den grepet om det store publikum.

I stedet fikk vi mafiaromantikk, fantasy, sci-fi og superheltfilmer. Ikke minst fikk vi Star Wars, med sine store, åpne stjernelandskap der pioneråndens utferdstrang fikk fritt utløp, og man kunne demonisere folk som var annerledes helt uten at man trengte å bekymre seg for hvordan hardt prøvede urbefolkninger ble fremstilt på film. Jabba The Hut var ingen krenket indianerhøvding, bare en diger snegle.

Shane ved skyfri himmel

Men da min generasjon vokste opp, hvilte fortsatt restene av et uskyldens skjær over westernsjangeren. Vi så cowboyfilmer og leste indianerbøker i stor skala. Tegneseriehyllene i butikkene var proppfulle av Den ensomme rytter, Kaptein Miki, Tex Willer, Blueberry og Davy Crockett, og vi tok dem med inn i leken vår, der vi var sheriffer, rødhuder og revolvermenn. Den første VHS-filmen jeg så var et opptak av cowboyfilmen Shane fra 1953. Selv om jeg så den et utall ganger, husker jeg ikke helt hva den handlet om. Det var noe med en ensom revolvermann som hjelper en familie mot noen slemme ranchere. Men jeg husker himmelen i den filmen, for den var technicolor-blå, den blåeste blå jeg noen gang hadde sett. Jeg tenker fortsatt på den ved skyfri himmel.

Westernsjangerens tid er ugjenkallelig forbi, det finnes andre myter der ute å drømme seg bort i nå, men det hender likevel jeg synes litt synd på mine egne barn, som vokser opp i en nærmest western-løs verden. Fra tid til annen dukker de jo opp på lerretet og andre steder, så klart, men i den grad sjangeren har overlevd, har den mistet sitt grep om fantasien. Cowboyutstyr, seksløpere og indianerfjær kommer aldri igjen til å bli noe barn drømmer om å finne under juletreet. Der finner vi i stedet romskip og monstre

Jeg tar meg tid til denne noe omstendelige åpningen fordi debutant Kjartan Hjulstad og jeg er født i samme år, 1973, og jeg regner med at hans erfaringer med  westernsjangeren på en eller annen måte speiles av mine egne. I hvert fall ser jeg at han har dedisert romanen sin, Minnesota og støvet, til barna sine, og en av karakterene bærer navnet Shane. Shane er imidlertid ingen helt her, men en skikkelig drittsekk, et problem som må ryddes av veien. Passende nok. For på overflaten er Minnesota og støvet en alt annet enn nostalgisk western. Snarere er den et oppgjør med cowboymentaliteten som utraderte indianernes sivilisasjoner, lagt til vår egen, håpløse tid.

Etterglød

Verden er allerede ødelagt idet romanen åpner, og verre skal det bli. Vi møter to unge lakotabrødre, Minnesota og storebroren Moses, som bor i et nedslitt reservat sammen med moren sin og hennes voldelige kjæreste, som guttene hater. Faren er død. Moses snakker om å ta vare på fortiden, men ønsker seg vekk. Minnesota vil bli, men prøver å høre på moren, som sier at fremtiden er amerikansk. Brødrene vasker frontruter på en bensinstasjon for å tjene til livets opphold, men storebror Moses har begynt å selge dop for en skummel gjeng. En dag de to skal følge kollegaen Canah hjem fra arbeid, blir de stoppet og trakassert av politiet, som voldtar Canah. Minnesota er knust, men Moses ser sitt snitt. For hva om han sier at politiet tok dopen og selger den videre selv, med full fortjeneste? Dermed er hjulene ubønnhørlig satt i sving, og om det ikke går som det gå, røper jeg vel neppe for mye om jeg sier at det ender i blodbad.

Som man vil forstå av det forsøksvise handlingsreferatet, er Minnesota og støvet langt fra noen ukomplisert cowboyroman. Snarere ser vi her westernsjangerens etterglød. Perspektivet ligger hos indianerne, og alt som skjer er resultatet av den skjendige behandlingen de har blitt gitt av europeerne. Apokalypsen har inntruffet – spørsmålet romanen dreier rundt er hvordan man overlever etter at ens verden har gått under. Og det er ikke veldig langt fra Hjulstads univers til Cormac McCarthys – hovedforskjellen består i at ikke alle de snille må dø en fryktelig død. Dette er tross alt en ungdomsroman. Men lett å tro på noen lysende fremtid er det ikke.

Om romanen har et problem, ligger det her. Hjulstad skriver godt og spennende, men det er fint lite lys i denne fortellingen. Forholdet mellom de to brødrene er sterkt og rørende skildret, men elendigheten tårner seg opp fra første side, og den lille kjærlighetshistorien mellom Minnesota og Canah blir aldri helt virkelig nok til at leseren tror på den. Canah er en fin, om enn skisseaktig figur, men hun forblir litt for mye av et nødvendig plottgrep – Minnesota må jo ha noe å tro på – til at hun setter de nødvendige sporene i fortellingen.

Intens nostalgi

Det lille lyset som skinner inn, handler mindre om muligheten disse unge menneskene har til å klare seg i dagens USA enn om det fjerne minnet om tapt storhet, en stolt identitet som kanskje fortsatt ligger der et sted, skjult under lag av støv, eller, som Moses sier det, ”et strøk med maling” (s. 121). Det ligger en intens nostalgi i denne forestillingen, og langt på vei bærer den romanen. For i lakotagutten Moses’ drøm om en annen virkelighet ligger også forestillingen om et annet vesten på lur, et minne om den gangen da man som barn ikke forsto hvor mye mørke som skjulte seg bak den blå himmelen i westernfilmene, og naivt drømte om et liv til hest, med seksløperen på hofta. De unge leserne som kommer til Minnesota og støvet vil neppe kjenne denne nostalgien, men den ligger der likevel, som nerve i teksten.

All elendigheten til tross, er det ikke vanskelig å anbefale denne fine, lille debutromanen. Personene er skildret med varme, livet på reservatet føles virkelig i all sin gru, og handlingen er medrivende. Likevel tar jeg meg i å tvile på om romanen kommer til å nå det publikum den fortjener, mye takket være et noe uheldig omslag i mørke farger. Mot en burgunderrød bakgrunn ser vi skyggen av en noe som må være en ulv, asymmetrisk speilet øverst og nederst, og ulven kunne fungert, men da måtte vi straks sett at det var en ulv. Folk jeg har vist boka til sier at de bare ser noen mørke flekker. I tillegg er den noe uheldige tittelen (”Pappa, hvorfor gidder du å lese om støv,” som tiåringen sa det) satt i gammelmodige, hvite ”indianertyper”, noe som her betyr at rundingene har fått kanter og i-ene har blitt indianerfjær, alt med en røff finish. Og mellom den øvre ulvens ben, med bittesmå, grønne og uleselige bokstaver finner vi forfatterens navn, så vidt. Det er et omslag som nærmest roper på billighyllene, for ikke å si på støvet. Hjulstads roman fortjener bedre. Den fortjener å bli lest.

 

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.



Skrevet av:
Kommentarer