Tittel: Ingen dager uten regn
Tekst: Ingeborg Arvola
Forlag: Cappelen Damm
Årstall: 2008
Antall sider: 271

ISBN 978-82-02-28763-1

Ingen dager uten regn

BLANT HØSTENS BESTE

Arvola er kjent for å spille på det groteske og dramatiske, og fornekter seg ikke her heller.
Dette er ett av barnebokhøstens sterkeste bidrag.

Strev med å være sterk
Silja spiser choco-pops til middag, frosne knekkebrød til frokost, og svartbrent pizza til kvelds. Sjokolade får hun når hun vil, men pølser til skoletur er verre å oppdrive. For Siljas far, Teddy, evner verken å planlegge hverdagen – eller leve den. Alt gikk i stå da Siljas mor døde for ett år siden. Silja, derimot, har glemt hele mamma, og foretrekker det slik. Viktigere er det å få fotfeste i ny by og på ny skole. Men det er ikke lett når virvelvinden Tove ansetter henne som bestevenninne, og veksler mellom å ”hjelpe” og å utnytte henne. Vennskapet blir intrigepreget, heseblesende og skjevt: Silja tar skylden for Toves spillopper, trer til side for Toves forelskelser, og tar skrekkslagent del i hennes skadefro reformplaner for Teddy. Selv strever Silja med å bli en ”sterk kvinneskikkelse”, og skriver til Anne Kat. Hærland for råd. Dr. Phil får også brev, kanskje han kan hjelpe pappa? Silja er imidlertid smertelig overbevist om å være alene om å kunne hjelpe. Men hvor går grensen mellom sorg og galskap? Kan slikt smitte? Og hva ville Pippi, Christina Aguilera eller Gro Harlem Brundtland gjort?

Snill pike
Silja er snill pike, men et enormt raseri anes under overflaten. Ikke rart, slik som Tove behandler henne. Arvola har et enestående øye for jenters intrigespill, der skiftende venninneallianser, baksnakking og verbale stikk skjult i spøk er hovedingredienser. Like mesterlig skildres de dypere årsakene til Siljas raseri. Sorgen til en hel pappa er en tung bør for en liten jente som dermed ikke får kapasitet til eget sorgarbeid. ”Du er trist”, registrerer Tove strengt. Silja nekter plent. Men hun mukker ikke når Tove avskriver henne som kjedelig, stygg, og ufiks i klesveien, og krymper seg når Tove lirer av seg at hun bør bli mer ”selvhjulpen”.

Selvhjelp og selvbedrag
Egentlig er Silja riktig levedyktig, og langt på vei sin egen terapeut. Nød lærer jo naken kvinne å spinne, og Silja er inspirerende kreativ når hun trøster seg selv. Men mellom selvhjelp og selvbedrag går en grense som er like hårfin som Arvolas presisjon. Hudløs sårhet og svart humor går hånd i hånd, og tonen er vekselvis brysk, varm, kjølig og øm. Balansegangen mellom gråt og latter er svært effektiv i skildringen av en situasjon som vel må preges av nettopp det omskiftelige. Livet med en psykisk ustabil far er verken helsvart eller enkelt, men mildt sagt uforutsigbart.

Flere typer styrke
Arvola er kjent for å spille på det groteske og dramatiske, og fornekter seg ikke her heller. Døde mødres urner står på kjøkkenbordet, plagsomme småbrødre forgiftes med smertestillende, og i nabolaget bor det en heks. Skjønt – er hun en heks, eller først og fremst en sterk kvinneskikkelse? I alle fall blir hun viktig for Silja, og det blir faktisk også Tove. I all sin narsissistiske lunefullhet er Tove både observant og avslørende når hun stempler Silja som trist nikkedukke. Toves rolle minner om den som lille My inntar overfor det usynlige barnet. Det er utvilsomt ”mange måter å være sterk på”.

Lett og ledig om tunge ting
Det er også mange måter å skrive om psykiske vansker på, og ikke alle er vellykte. Ingen dager uten regn er derimot over gjennomsnittet vellykket. Arvola fristes ikke til å forenkle skildringen av en voksen manns apatiske smerte, selv om dette er tung tematikk for en barnebok. Selve boken er slett ikke tung, men tvert imot både underholdende, handlingsmettet og fargerik, Hele veien ivaretas barneleseren. Jenter flest vil gjenkjenne de autentiske venninneskildringene, og guttelesere lærer kanskje ett og annet om klassevenninners ubegripelige krumspring. Voksne lesere har mye å hente når det gjelder forståelse av barnesorg, ikke minst når det kommer til å oppdage utsatte barn. En nyttig bok for lærere?

Blant høstens beste
Den gjennomgående autentisiteten til tross, litt skurr kan påpekes. Av og til legges i overkant voksne formuleringer i barnas munn. Hvor mange barn bruker ordet ”selvhjulpen”? Eller metaforer som at ”regnestykket går opp” hvis man får like mange positive som negative opplevelser? Men slikt er for småpirk å regne. Ingeborg Arvola står uansett for ett av barnebokhøstens sterkeste bidrag.



Skrevet av:
Kommentarer