Ingen dør i Hammerdalen

Manndomsprøve med liv som innsats

Forfatteren begår den første tabben i første kapittel. De tre guttene Tommy, Daniel og Frode sitter i et ”klubblokale”. De skjærer seg i tommelen for å blande blod og bli blodsbrødre, og for å skrive klubbens navn med blod. Midtveis i andre kapittel viser det seg at de tre er bokas skurker, at de mobber bokas egentlige helt Gordon, og at leseren har investert sin første sympatier på feil personer.

Arne Hurlen (f 1970) er ny som bok-forfatter, men er kjent som frontfigur i bandet Postgirobygget.

Rivaler
Hovedlinjen i historien er en rivalisering mellom to guttegjenger: de tre gode guttene i detektivklubben RSH, Rettferdighetens sporhunder; og de tre slemme guttene i Ørneredet. Historien omfatter også jenteundring, ulike fedre som er like ille når de stiller opp som når de er borte, drømmen om en hund og andre sidemotiv. Rundt de seks guttene blir noen bipersoner synlige: tre jenter, en lærer, en mystisk norsk-amerikaner med luftballong i kjelleren, mentale utfordringer for ungene, og et eldre ektepar som kommer flyttende. Barna går i den samme femteklassen.

Jeg synes at personene virker unge i forhold til handlingen. Det skal jeg komme tilbake til. På den annen side lever Hurlen godt opp til barnebokas uuttalte krav om barna som autonome hovedpersoner i handlingen: Det er barna selv som vurderer, velger og handler.

Sitater om innvielse
Det er flere Vesaas-sitater i boka: Det tydeligste sitatet er de to jentene som kler seg nakne for hverandre i utforskende nysgjerrighet, på samme måte som i Is-slottet. Et miniatyrhelikopter som kræsjer i taket, minner om bilen i veggen i Vårnatt. Også Gordons samtaler med det gamle paret har en parallell innvielsesfunksjon til den vi finner i sistnevnte bok av Vesaas.

Assosiasjonen til Vesaas og Vårnatt blir for meg en nøkkel til hva som er den røde tråden i boka: Det handler om Gordons innvielse og manndomsprøve. Dette er fortellingen om hvordan han lærer seg å håndtere vanskeligheter og erkjenne livets kompleksitet. Samtidig er det en fortelling om hvordan Gordons forventning om at ”Noe må bli annerledes” innfris.

Tittelen er ikke helt innlysende fra første stund. Den henspiller på det Gordon lenge oppfatter som en naturlov: ”Ingen dør i Hammerdalen”. (De blir bare gamle; og det er nok derfor det er så mye å gjøre på syke- og aldershjemmet at moren alltid må jobbe lange dager). Jeg synes tittelen har for mye av en rebus-karakter, og derfor ikke er god. Jeg skulle gjerne vært flue på veggen når alternativene ble vurdert.

Brannen som forandrer
Ved et uhell starter rivalene i Ørneredet en brann i det eldre ekteparets hus. Brannen fører til at paret dør, og dette blir et litt sent vendepunkt i handlingen. Fram til brannen har det vært en rekke kapitler med etableringsfase: presentasjon av personer, problemer og tilsynelatende tema. Brannen som begivenhet er lite utpenslet, og det dveles heller ikke ved sorgen i og for seg. Men etter brannen øker tempoet i boka: brannen fungerer som krimsak, som psykologisk modningsfaktor og etterhvert også som etisk dilemma. Både Gordon og flere av de andre personene forandrer seg og vokser på ettervirkningene av brannsaken. Jeg har en fornemmelse av at det i «gamle dagers barnebøker» ville blitt sett som overkill (bokstavelig talt!) at forfatteren måtte ta livet av to personer for å sette i gang utviklingsprosesser hos hovedpersonen; men jeg har ingen prinsippiell skepsis selv, dersom det kan forsvares narrativt.

En kystkommune?
Hammerdalen er en liten kystkommune. De har egen ordfører, men et lensmannskontor med bare tre ansatte. Vi vet ikke riktig hvor dalen ligger, men utfra de spredte opplysningene som gis, er det kanskje et sted på Vestlandet: det er sykehus, Europavei og fiskemottak der, og i skogen bak bygda er det en foss. De har hotell, men svømmebassenget ligger i nabobygda. Og Hammerdalen ligger såpass langt fra Oslo at den nye jenta i klassen er fremmedartet fordi hun er fra byen.

Narrative svakheter
Som nevnt begynner boka med at vi investerer sympati med skurkene. Det finnes flere svakheter. Det viktigste er opphopingen av elendighetselementer i bokas første kapitler. Gordon er sengevæter og har aldri møtt faren sin. Dessuten jobber mor for mye. Sjefrivalen Tommy har en far som presser ham til å være best. Gordons venn Roger er overvektig, mobbeoffer, deprimert og har muligens en voldelig far. Den nye naboen er blind, og alle jenter er umulige å forstå. Og som om ikke alt dette er nok, så har de tilogmed en bøllete gymlærer.

Episoden der Martin og Gordon lusker på jentene Rakel og Nina idet de kler av seg for hverandre, har selvsagt en funksjon som indikator på barnas nysgjerrighet overfor alt nytt som livet inneholder. Historien blir imidlertid stående svært løsrevet, og det gjøres lite for å følge den opp. Nakenheten forblir umotivert, og verken det at jentene røyker én rask sigarett, eller at de avslører Gordon mens han smygkikker på dem, får noen konsekvenser senere i handlingen.

Etiske problemer
Det følgende er en kjepphest hos meg, men jeg mener det er en berettiget kjepphest: Dette er enda en av mange barnebøker hvor Jenters oppmerksomhet brukes av forfatteren (og av jentene i boka) som «belønning» når guttene har gjort noe tappert eller riktig. Hva slags bilde av forholdet mellom gutter og jenter er det som skapes inne i hodene på unge lesere dersom jenter tror at de skal oppføre seg som premier, og gutter tror at jenter skal være objekter å kjempe om?

Et annet etisk problem er at Gordon bestemmer seg for å ødelegge beviset for at Ørnerede-guttene startet brannen som drepte det eldre ekteparet. De tre heltene oppdager hvem som startet brannen, men i stedet for å oppklare saken velger Gordon selvtekt og opptrer som den som har rett til å tilgi og frikjenne. Narrativt sett fungerer dette som et viktig element i en enklere forsoningsprosess mellom de to rivaliserende gruppene, men etisk sett er ikke slik selvtekt i dødsbrannetterforskning noe jeg vil anbefale 11-åringer å drive med.

Troverdighetsproblemer
Fortellingen sliter med å framstå som troverdig. Jeg har nevnt at antallet problemtemaer toppes langt ut over det som er nødvendig.

Den overvektige vennen Roger forsøker å ta sitt eget liv ved å kutte en pulsåre i håndleddet. Da Gordon og Martin besøker ham på sykehuset, sukker han at «Det toppet seg, igjen», som om han skal være en erfaren selvmordskandidat. Men likevel har ikke faren hans tid til å avbryte forretningsreisen og komme hjem.

Mens han sitter i begravelsen etter det døde ekteparet, tenker Gordon «Dressen har nok blitt for liten». Og det er nok noe av troverdighetsproblemet: Hvor stor dress har forfatteren egentlig sydd til hovedpersonene sine? Guttene i boka bygger flåte på fjorden, har hytte i trærne, sjekker bilnummer og har hemmelige klubber. Det er slik vi er vant til å tenke om 11-åringer. Men i denne boka er 11-åringene samtidig hurtigmodnet i slik grad at de er myndige nok til å håndtere selvmordskandidater, analysere foreldres tilkortkommethet, jentene røyker og studerer hverandres bryster, mens guttene avlyser drapsetterforskninger og berger livet til hverandre med munn-til-munn-metoden. Kort sagt: guttene oppfører seg tidvis som 11-åringer, men de reflekterer og føler som om de skulle være eldre.

Gode glimt
Akkurat livredningsepisoden har forresten noen kvaliteter som fortjener å nevnes: Vi får høre følgende om Gordon idet han skal begynne med munn-til-munn-metoden på sjefsrival Tommy; «Så det var sånn det skulle bli, tenker han besynderlig. Han skulle ikke få lov til å debutere mot en jentemunn».

Innimellom, i slike små tankeglimt, blir det tydelig at forfatteren har et stort hjerte for personene sine, og at han på det beste har evnen til å se dem og sanse dem og skildre drømmer og tanker med kyndighet. Jeg skulle bare ønske at fortellingen hadde vært strammere og bedre i de lange linjene.