Ingen ild tenner stjernene

Pappas pipe

Tor Fretheim debuterte i 1982 med boken Markus kjenner ikke Supermann og har i de påfølgende årene rukket å skrive en rekke bøker. Aller mest kjent er han nok for Kysset som fikk snøen til å smelte, som ble utgitt i 1991. I denne romanen tar han opp et tema som var – og kanskje også fremdeles er? – et tabu: Det homofile kjærlighetsforholdet mellom to unge gutter. Også i årets utgivelse, Ingen ild tenner stjernene, er dette én tematisk komponent blant flere andre.

Tematisk bredde
Et fellestrekk for Fretheims bøker er at historien de forteller gjerne utspilles på Grünerløkka i Oslo, noe som også er tilfelle med Ingen ild tenner stjernene. I denne fortelles historien om halvbrødrene Johannes og Matz. Johannes er tjue år gammel, mens Matz er tolv. De har samme far. Første gang de treffes er i forbindelse med hans dødsfall.

I all sin enkelhet er dette i stor grad de ytre rammene til en tekst som imidlertid lodder dypt og rommer mye på det tematiske området. Her finner vi både narkotikaproblematikk, skilsmisse, hjemløshet, brorskap, overgrep og det som verre er. På få sider – med mye luft og korte setninger – skriver Fretheim frem et særdeles innholdsrikt litterært univers.

Få klisjeer
Språket er vakkert, setningene korthugde og pregnante. Ved hjelp av svært få ord skapes det en verden som på samme tid både er vond og behagelig å være i. Den er vond fordi historien som fortelles er så hjerteskjærende i all sin råskap, behagelig fordi man som leser ikke blir utsatt for karikaturer, noen slags form for sosialrealisme – ordet forstått i sin verste betydning.

Derfor får man en tillit til Fretheim, fordi man etter hvert lærer at han ikke er i stand til å formulere en klisjefylt setning – i alle fall ikke å publisere den! – men derimot evner å utvikle disse vesentlige temaene uten å la seg friste til å bruke de kjente vendingene som vi alle vet at funker, men som ikke skaper noen form for ny erkjennelse. Til det er Fretheim en for god forfatter.

Ibsen
Det synes meg å være umulig å skulle si noe om denne teksten uten å si noe om dens relasjon til Henrik Ibsen. ”Fedrenes synder hjemsøker barna,” skriver Fretheim, og siterer Osvald Alving fra Gengangere. Virkelig Ibsensk blir det i en scene hvor Matz møter Johannes i døråpningen:

Det var ment som en spøk, men da Matz oppdaget Johannes i døråpningen

med farens pipe i munnen, skvatt han til.
Han stivnet mens han stirret på broren sin.
Glodde vantro på ham.
Skremt.
Som om han ikke trodde det han så. (69)

Denne dimensjonen ved boken, bruken av en litteraturhistorisk klassiker i en samtidig tekst, bidrar til å løfte den enda ett hakk, til et nivå den ikke hadde hatt uten. Det viser seg at faren har tvunget Matz til å røyke av denne pipen da han var yngre. Siden forbrøt han seg på sønnen og misbrukte ham seksuelt.

Manglende begrensning
Skulle jeg innvende noe mot denne romanen måtte det være – til tross for at jeg i det store og hele opplever boken som god – synes den tematisk sett forsøker å gape over for mye. Det virker som om magemålet har blitt satt litt ut av spill når det kommer til begrensningens kunst, som om enhver mulighet til å skrive inn en problematisk relasjon har blitt benyttet.

Romanen hadde definitivt ikke blitt noe dårligere om forfatteren hadde vist samme evne til begrensning og porsjonering på det tematiske nivået som på det språklige.

Målgruppe
Hvem den er skrevet for er også et relevant spørsmål. Det er blitt utgitt i samarbeid med Leser søker bok, som arbeider med å gi ut tilrettelagte bøker. Så kan man spørre seg om hvem den er tilrettelagt for. For det er en komplisert roman. Tiden er brutt opp og den fortalte historien ligger temmelig godt skjult. Erfarne lesere vil nok få mest ut av denne boken.

Men for all del, jeg anbefaler boken for både spesielt litteraturinteresserte ungdommer og voksne. Den er så mild og avstemt, teksten flyter av gårde. Selv om den tidvis er litt diffus med tanke på tilgangen til selve historien, så har den så lite fakter, er så lite jålete, at man bare må gi seg over.