Ingen som røyker hopper strikk og Det gyldne tårnet

Ungdomsromaner
Klaus Hagerup
Det gyldne tårnet
161 sider
ISBN 82-03-24871-9
Aschehoug 2009

Det gyldne tårnet

Klaus Hagerup

Aschehoug

2009

161

Linde Hagerup
Ingen som røyker hopper strikk
123 sider
ISBN 82-02-30879-7
Cappelen Damm 2009

Ingen som røyker hopper strikk

Linde Hagerup

Cappelen Damm

2009

123

STEMMEN OG RØYKEN

Det er sterkt og godt fokus i disse to ungdomsromanene, og begge bærer kvalitetsstempelet Hagerup på permen.

Marianne (13 år) i Det gyldne tårnet og Billie (12 år) i Ingen som røyker hopper strikk er to totalt ulike jentunger. Etter at storebroren til Marianne har mistet stemmen i en ulykke, er hun engstelig for det meste og intenst opptatt av å være flink. Den beinharde Bille, derimot, begynte å røyke da hun var elleve. Hun lengter etter å leve livet, dyrker sin egen annerledeshet og kan ikke bli voksen raskt nok.

Hagerupfamilien
De to bøkene har lite til felles ellers også. Deres eneste udiskutable fellestrekket er navnet Hagerup på permen. Klaus Hagerup er et av norske ungdomsromaners mest etablerte forfatternavn, Linde Hagerup skrev sin første barnebok, Verdens størst gorilla og andre rim, i fjor.

Av Hagerup-forfatterne er det fire kjente navn, og fire mindre kjente. Linde Hagerup omtales ofte som barnebarnet til Inger, niesen til Klaus, søskenbarnet til Hilde og søstera til Henning. Hun blir redusert til en del av et skrivende kollektiv, og hennes egen forfatterstemme blir usynliggjort.

Denne reduksjonen er kanskje en naturlig risiko forbundet med å gjøre det arv og miljø har bestemt for deg. Marte Gerhardsen vil vel aldri bli kvitt de lange skyggene fra Rune og Einar, og skyggen av Sverre Anker Ousdal vil alltid henge over Mads. Men når man først sammenligner, blir forskjellene tydelige. Linde Hagerup har så avgjort sin egen stemme.

Bråmoden
Portrettet hun tegner av bråmodne Billie i Ingen som røyker hopper strikk er troverdig og nært. Selv om forfatteren innledningsvis ser ut til å planlegge en mimrende, nostalgisk affære, henter hun seg raskt inn igjen. Det er lite ved jeg-fortellerens språk og opplevelse som røper den voksne forfatteren, til tross for den tydelige tidskoloritten.

Billie er oppkalt etter Billie Holliday, hun har skilte foreldre, en storebror med hanekam og ei mor som preiker kommunisme og lar dattera røyke innendørs. På jakka har Billie buttons med «La elva leve!» og «Høyre for HØNS». Det er ikke tvil om at vi befinner oss på tidlig 80-tall, og det er ingen tvil om at vi har å gjøre med en selvstendig og handlekraftig hovedperson.

– Veit du at det faktisk kan bli tredje verdenskrig når som helst? sa jeg plutselig. – Vi er midt i en kald krig, og det er atomvåpen overalt. I USA sitter det en idiot som kan gi en grusom ordre når det måtte passe ham. I Sovjet er det akkurat det samme. Hæ? Vi kan ikke leke tredje verdenskrig. Du må jo skjønne det.

Det er venninnen Nina som blir utsatt for denne tiraden. Hun er den eneste som kan bringe Billie ut av balanse. Nina er sporty anti-røyker og Billie smugrøyker slik at venninnen ikke skal få greie på det. Relasjonen til Nina er preget av ambivalens og det gir teksten nerve. Billie vil være venninne, men hun vil ikke være barn:

– Kanskje vi skal finne på noe annet. Vi kan jo ikke bli i boden til evig tid.
Nina så på meg med et ansikt jeg ikke hadde sett før. Det var som om det gamle hadde falt av og var erstattet av et nytt et. Det nye var trist og ukjent.
– Det mener du ikke, sa hun stille. – Det mener du ikke, Billie.

Hun gikk.
Jeg tok meg en røyk og drakk kaffe.
Så begynte jeg å grine.

Engstelig
Mens Linde Hagerup har mange steds- og tidsreferanser, er Det gyldne tårnet plassert i en mye mer ubestemmelig sone, der det drømmeaktige Tivoli i København er den eneste faktiske stedsangivelsen. Klaus Hagerup forteller med kjent humoristisk distanse, og Marianne er en typisk hovedperson. Hun er engstelig (og stivnet) lik Markus i serien om Markus og Sigmund (1994–2004), Henrik i I går var i dag i morgen (1992) eller Victor i Den statiske mannen (2008).

Helt siden brorens ulykke har Marianne vært redd for å leve. Før var det broren som utfordret og oppfordret henne til å gjøre alle de tingene hun egentlig ikke turde, hun hoppet fra femmeteren selv om hun var redd, hun satt bakpå akebrettet når Henrik satte utfor. Nå får hun ikke skikkelig kontakt med broren og hun savner vennskapet deres, hun savner stemmen hans. Hun har opplevd hvor lite som skal til for at verden skal gå i stykker, og hun har bestemt seg for å holde den mest mulig i orden. Hun rydder og vasker hjemme, er grundig med skolearbeidet og holder styr på foreldrenes bruktbutikk.

Den språklige realismen hos Linde Hagerup tilstreber autentisitet og nærhet. Klaus Hagerup skaper heller et virkelighetsnært eventyr, der alle voksne personer tiltales med herr og fru, og det er den naturligste ting i verden at Marianne samler på stemmer. Selv om Klaus ikke fjerner seg radikalt fra realismen, hviler det en uvirkelig stemning over fortellingen hans. Under slike forutsetninger blir det mulig å godta at familien Feders eneste inntekt kommer fra en brukthandel med tre-fire faste kunder eller at den merkelige diagnosen til storebror Henrik aldri blir forklart.

Linde Hagerup gir oss en hovedperson som styrer sitt eget liv, det som skjer med henne er stort sett konsekvenser av egne valg. For Marianne er det møte med Vemund som blir avgjørende. Han er barnebarn av en av butikkens faste kunder, den tidligere tryllekunstneren herr Garsen, og han kan imitere alle de stemmene Marianne har samlet på. Ved hjelp av stemmeimitasjonene redder Marianne og Vemund familien Feders bruktbutikk fra konkurs. Marianne oppdager også at Vemund snakker med broren hennes, uten ord, og hun forstår at kommunikasjon kan være mer enn bare talespråk. Hun har likevel en lang vei å gå før hun kan bli kvitt angsten sin. Hun blir livredd når Vemund og bestefaren utfører balansekunster på spisebordet:

I samme øyeblikk slapp Vemund hånden til herr Garsen, gjorde en elegant kolbøtte i lufta, og landet med samlete bein på gulvet foran stolen til Marianne.
Han slo ut med armene.
– Hva syns du?
– Jeg synes det var fint, hvisket Marianne. – Jeg synes det var fint at dere ikke knuste noe.

Stemmen og røyken
I Det gyldne tårnet er forholdet mellom bror og søster tekstens sentrum, i Ingen som røyker hopper strikk er det vennskapet mellom Billie og barndomsvenninnen Nina som utgjør spenningsmomentet. De to bøkene har hvert sitt gjennomgående motiv som definerer denne fokuserte relasjonen.

Billies røyking er et effektfullt og gjennomgående bilde på hvordan hun vokser fra venninnen. Venninnen kan godt kommentere de rare klærne hennes, få vite at hun drikker kaffe og at hun har meldt seg inn i Natur og Ungdom. Men Billie er redd for at Nina ikke vil være venner med henne lenger om hun får vite at hun røyker. Hun er den eneste som ikke må vite.

Det Billie ikke har tenkt på, er det boka fint oppsummerer i et sitat fra Jens Bjørneboe: «Om man ikke orker å gjøre revolusjonens arbeid frivillig, så vil den komme likevel på sin egen måte.» Den revolusjonen Hagerup skriver om er selvsagt utviklingen fra barn til voksen, og selv om Nina ikke egentlig er så interessert i denne overgangen, kommer den til henne også, enten hun vil eller ei. Det er først når Nina har fulgt etter, og står der med sneipen i kjeften, at Billie kjenner det lille stikket av tvil. Nå er det ingen vei tilbake.

Mens røykingen utgjør en rød tråd i Linde Hagerups bok, er stemmen den røde tråden hos Klaus. Marianne samler på stemmer:

Det var særlig én stemme Marianne drømte om å få i samlingen sin. Det var stemmen til Henrik. Å, om hun bare kunne høre den en gang til! Det var ingenting hun ønsket seg mer i hele verden. Hun savnet den så mye at hun holdt på å gå i stykker, men uansett hvor mye hun lyttet kunne hun ikke høre den lenger. Ikke engang i hukommelsen.

Stemmen er et bilde på alt Henrik var før. Alle minnene om ham og hvordan de hadde det sammen. Denne fortiden er viktig så lenge hun ikke har et avklart forhold til den, men i løpet av boken forstår hun at Henrik har blitt en annen og hun aksepterer denne utviklingen. Da får hun også lagret stemmen hans i stemmebanken sin, og hun kan begynne å samle på noe nytt:

– Jeg har tenkt å samle på noe annet.
– Hva da?
– Blikk.
– Blikk?
– Ja, sa hun. – Se på meg, Vemund.

Dette er vel også, om enn i mer overført betydning enn i Ingen som røyker hopper strikk, et bilde på å bli voksen. Marianne går fra barndommens lek med broren over i et mer romantisk og voksent forhold til Vemund.

Å fortelle
Linde Hagerup forteller fra sin ungdomstid, og hun bruker den autoriteten virkeligheten gir henne for å overbevise leserne sine om at Billies fortelling har skjedd, eller kunne ha skjedd. Klaus Hagerup er ikke opptatt av å bli trodd på samme måte. Han lar bestefaren til Vemund kommentere: «En god historie er som en god tryllekunst, sa herr Garsen, – man skal ikke alltid vite hva man skal tro.» Det er identifikasjonen og illusjonen som er viktig, ikke sannheten.

Klaus Hagerup er tryllekunster med sine fortellinger, og det inkluderer Det gyldne tårnet, men han har tryllet bedre før. Linde Hagerups roman er derimot en fulltreffer, og spør du meg, er det Linde som overskygger onkel Klaus denne gangen.