Inn i spiseforstyrrelsen

Atten år gamle Lia har vært hjemme i omtrent et halvt år etter en innleggelse på institusjon for personer som lider av spiseforstyrrelser, da bestevenninnen Cassie dør. Eller, var de egentlig bestevenner lenger, etter ikke å ha snakket sammen på flere måneder? Likevel forsøkte Cassie å ringe Lia gjennom hele den siste natten hun levde, men Lia tok ikke telefonen. I Vinterjenter befinner vi oss midt i Lias sorgprosess over tapet av Cassie, og vi blir vitne til en eskalering av spiseforstyrrelsen hennes.

Leseren fanges i Lias dystre og destruktive tankeverden, en tilværelse preget av et øredøvende selvhat, ensomhet, sterk skyldfølelse og konflikten mellom på samme tid å ville være usynlig og ønske å bli sett. Lia veksler mellom å fortelle i presens om det hun går gjennom, og i jevnlige tilbakeblikk betrakte livet til nå. Her lærer vi om Lias to innleggelser på institusjon, om historien hennes med Cassie, og om foreldrenes fravær.

Alma-prisen

Laurie Halse Anderson er en amerikansk ungdomsbokforfatter, med en rekke bejublede utgivelser bak seg. Hun mottok i 2023 Alma-prisen, verdens største pris for barne- og ungdomslitteratur. Anderson er kjent for å behandle vanskelige tema i bøkene sine, og har tidligere skrevet om voldtekt. I Vinterjenter er spiseforstyrrelser det sentrale temaet. Forfatteren skriver i etterordet at hun bestemte seg for å gå inn i denne tematikken etter å ha fått utallige henvendelser fra unge jenter som sliter med spiseforstyrrelser.

Bekmørk vakling mellom liv og død

En vinterjente er ei jente som er «et spøkelse med et bankende hjerte, fanget mellom to verdener.» Ikke levende og ikke død. Cassie prøver å lokke Lia over til den andre siden, der hun hjemsøker Lia, både før og etter begravelsen. Jo nærmere og tydeligere Cassie er, desto kortere avstand er det mellom Lia og døden. Det eneste lysglimtet i Lias mørke tilværelse er lillesøsteren Emma på ti år. Det er nesten så man kan høre hvordan Lias stemme mykner og blir mildere når hun snakker om eller med søsteren.

Gjennom Lias stemme viser Anderson hvordan skammen kan være en sterk pådriver for den som lider av en spiseforstyrrelse. En vanlig misforståelse om sykdommen, som er den mest dødelige av alle psykiske lidelser, er at pasientene kun er opptatt av mat og slanking. Selv om dette kan være de mest synlige tegnene ved en slik lidelse, er sykdommen selvsagt mer kompleks enn som så. Lia forteller ingen om stemmen som snakker til henne, et ondsinnet og destruktivt indre mas som, når det står uimotsagt, får enorm kraft og styrke. Logikken her er at Lia er sterk dersom hun motstår mat, drikke og fristelser. Samtidig fylles hodet av et hylekor av påstander om hvor dum, stygg og ekkel hun er.

En ond sirkel

Desperasjonen hos pårørende kommer tydelig frem i boka, gjennom både moren, faren og farens nye kone, Jennifer. Det er utfordrende å leve med og ha ansvaret for en som sliter med spiseforstyrrelser. På den ene siden vil foreldrene vise henne tillit, og på samme tid er det farlig å være naiv og godtroende. Sykdommens krefter er sterke, Lia har slitt med spiseforstyrrelsen i flere år, og har mange triks i ermet.

I fortvilelsen over å se sin egen datter som en skygge av seg selv, se henne isolere seg fra omverdenen og slippe taket i livet, tyr foreldrene til strengere regler, flere sanksjoner. Samtidig har Lia fylt 18 og er myndig. Kan man tvangsfore sitt eget, myndige barn? Anorektikeren kjemper med alt hun har for å unngå kalorier, unngå å miste kontrollen, mens for å bli frisk må hun spise. Denne onde sirkelen ser ut til å være nær umulig å bryte, og Lia og familien hennes forsøker å finne fotfeste midt i kaoset.

Tidvis krøkkete oversettelse

Vinterjenter lider tidvis under en noe haltende og ufri oversettelse. Teksten er forståelig og tilgjengelig, men gjennom lesningen stopper jeg stadig opp og undrer meg over Agnete Øyes formuleringer og ordvalg. Et par eksempler er når faren til Lia gir henne et paistykke han holder på å spise, og spør «kan du avslutte denne her for meg?», eller når faren «tar tankespredt en bit av den ene sandwichen». I tillegg gir ord som «uplettet» og «å bese et hus» en arkaisk klang.

Eksplisitt innhold

Forlaget oppgir at Vinterjenter retter seg mot en målgruppe på 13–20 år. Romanen er bekmørk og tung. Dette er ikke i seg selv et hinder for at den kan leses av de yngste tenåringene. Det eksplisitte innholdet byr imidlertid på detaljer rundt og beskrivelser av selvskading, av kaloritelling og vekt. Både underveis i lesningen og etterpå blir jeg sittende og gruble over om boka egentlig egner seg bedre for et noe eldre publikum, for pårørende, lærere og andre voksne som ønsker å forstå hva slags logikk en anorektiker opererer ut fra. Samtidig er vel innblikk i en annens situasjon noe jevnaldrende også søker når de har en venn som sliter. Det er også betimelig å spørre om boka kan gi mindre gode ideer til en leser som allerede sliter med kropp og mat? Godt mulig, samtidig som slike kilder finnes i hopetall på nettet for den som er interessert.

Vinterjenter er en roman som ikke legger noe imellom, den pakker ikke inn anoreksiens brutalitet. Gjennom dette portrettet av Lia og hennes kamp mot sykdommen forsøker ikke Anderson å vise oss noen årsak og virkning, ingen løsninger eller forklaringer er enkle eller innlysende. Man kan ikke tvinge noen ut av en så alvorlig lidelse, og til syvende og sist blir det klart at det er Lia selv som må ønske å bli frisk. Først da kan situasjonen endre seg. Prosessen frem dit, dersom den som er syk faktisk kommer dit, kan være lang, vond og krevende.