Innviklede heksekunster

Sigbjørn Mostue har en rekke utgivelser for barn og unge bak seg, og i hans nyeste roman møter vi Diana, som går i tredjeklasse på videregående. I motsetning til de fleste andre på skolen, er hun ikke opptatt av russetid og festing. Diana er flink på skolen og har lett for det, og venner bryr hun seg ikke om. Alt endrer seg idet Simon begynner på skolen. Diana blir skikkelig betatt, og for første gang tenker hun kun på en fyr, ikke på skole og lekser.

Først er Simon sjarmerende og smart, men Diana oppdager snart at det finnes andre, langt mørkere sider ved ham. Han sniker partydopet GHB i Dianas øl, og etter ufrivillig å ha tilbragt en natt sammen med Simon, der han også forgriper seg på henne, skjer det merkelige ting med Diana. Hun hører stemmen til en ekkel heks, som har overtatt både hodet og kroppen hennes, og når Diana ser seg i speilet er det heksas slitne, skrukkete kropp og ansikt hun ser. Videre i romanen følger vi Dianas kamp, drevet av to mål: å få hevn over Simon og å finne ut hvordan hun skal forholde seg til den gamle heksa. For selv om heksa er plagsom, gir hun også Diana noen helt spesielle krefter.

Sort-hvitt-linse ut mot verden

Mens jeg leser, undrer jeg meg over den polariserende holdningen som preger spesielt første halvdel av boka. Etter hvert som jeg blir bedre kjent med Diana, kan jeg forstå hvorfor hun ikke har noen venner. Karakteristikkene hennes av andre ungdommer på skolen er absolutte på en måte som nesten fremstår parodisk, og hun er ikke hyggelig mot noen. Alle jentene er enten dumme sminkedukker eller Dianas konkurrenter om å være best i alle fag. Guttene er enten puppefikserte brølaper eller forsiktige og kjedelige snillinger. Dianas blikk på verden er bortimot fritt for nyanser, og dette bombastiske ståstedet gjør at hun i deler av boka fremstår som en fiktiv karakter heller enn et ekte menneske.

Hovedpersoner og fortellerstemmer som ikke appellerer til leseren kan fungere like godt som de mer tilgjengelige, sjarmerende og elskverdige typene. Når vi er låst inne i Dianas stadig mer forvirrede og kaotiske hode sammen med henne, kjennes det etter hvert klaustrofobisk. Vi får aldri zoomet ut og sett verden fra et annet perspektiv, alt skjer fra inne i Dianas hode, filtreres gjennom hennes virkelighetsoppfatning. Ved å få bli med bak det tøffe og harde ytre som Diana viser verden, blir det klart at hun i tillegg til å være streng mot folk rundt seg, har enorme krav og forventninger til seg selv. Heksa, med sin både fysiske og psykiske mishandling av Diana, kan ses som et symbol på og en manifestasjon av Dianas indre monolog og egenverdi. Kanskje er dette også noe av Mostues poeng, å ikke bare vise oss, men la oss kjenne på hvordan det er å være Diana, slik at vi i forlengelsen kan få en forståelse av hvorfor hun alltid har piggene ute.

Kritikk mot helsevesenet?

Mostue evner å finne en god balanse mellom å vise leseren ubehaget og smerten i det Diana opplever, uten å bade teksten i lange, detaljerte beskrivelser og skrekkinngytende bilder. Målgruppa her er tross alt 12–16 år, og Mostue greier fint å holde et godt driv og engasjere leseren uten en inngående gjengivelse av overgrep, for eksempel.

Romanen byr på en rekke scener jeg har tenkt mye på etter at jeg hadde lest den ferdig. Én scene som gjorde inntrykk er når Dianas foreldre etter overgrepet tar henne med til legevakten. På spørsmål fra legen om han kan gjennomføre en gynekologisk undersøkelse av Diana, svarer hun nei. Heller enn å ta en prat med henne om hvorfor han mener det er viktig, blir han hentet ut av Dianas konsultasjon for å ta seg av noe mer akutt, og skriver i hui og hast ut noen beroligende medisiner til henne.

Det er selvsagt nytteløst å spekulere i om Diana kunne vært spart for noe av smerten og fortvilelsen hun opplever dersom noen hadde handlet annerledes. Det som derimot blir tydelig, er hvor prisgitt helsepersonellet man som overgrepsutsatt er. Et system preget av ressursknapphet og nedskjæringer er ikke rigget til å se og møte pasienten som et medmenneske. Kritikken må selvsagt rettes mot systemet, ikke mot enkeltmenneskene som jobber i det. Diana får ikke tilbud om å snakke med en terapeut, får ingen oppfølgingsavtale, kun en oppfordring om å bestille time hos fastlegen sin. Dette fikk meg til å gruble over spørsmålet om vi kan og bør stole på at et menneske i krise kan ta et slikt ansvar for seg selv. Og hvis svaret er nei, når krysser man grensa mellom å utøve omsorg og å frarøve et myndig menneske autonomien?

Svartmaler psykiatrien

Valget av en vortebefengt, skrukkete og gammel heks med høy, ekkel stemme gir assosiasjoner til noe gammelmodig fra folkeeventyrenes tid, men handlingen foregår i moderne tid. Utover i romanen vokser det frem en langt dystrere og mer virkelighetsnær situasjon enn den potensielt lettbeinte eskapismen som ligger i å spille på eventyr og fantasi. Diana har ikke lenger noe valg, og må få hjelp fra helsevesenet.

Om oppholdet i psykiatrien sier Diana at «hvis noen lurer på hvordan det er inne på psykiatrisk avdeling, så kan jeg fortelle at det er verre enn man tror». Hun forteller om tvangsmedisinering, beltelegging og en ulvehunger utløst av medisinene. Her mener jeg Mostue forspiller en sjanse til å gå mot strømmen av populærkulturen, hvor psykiatrisk helsehjelp ofte fremstilles som et mareritt. For noen pasienter stemmer denne karakteristikken, men det finnes også mange som får god hjelp og som blir bedre av å være innlagt. Å bruke historiefortelling til å advare ungdom mot å bruke narkotika er uten tvil en god idé, men jeg spør meg om summen blir for preget av skremselspropaganda, når også det å havne i psykiatrien presenteres som en straff. Jeg ser at det her kan være Dianas mangel på nyanser som igjen preger teksten, men kjenner likevel på en bismak når leseren blir sittende igjen med en holdning som de fort kan ta med seg ut av boka og inn i sin egen oppfatning av verden: at hjelpen som er tilgjengelig hvis man får psykiske helseproblemer også er noe man bør frykte.