Inspirerende rollelek

«Leo er en hund»
av Arne Svingen
Jenny Jordahl (ill.)
Gyldendal 2021
36 sider

«Leo er en elefant»
av Arne Svingen
Jenny Jordahl (ill.)
Gyldendal 2021
36 sider

Arne Svingen har utgitt mer enn hundre bøker for barn, ungdom og voksne. Jenny Jordahl er illustratør og tegneserieskaper. Sammen står de bak Leo-serien – en ny illustrert barnebokserie for de aller minste. Etter planen skal det komme en oppfølger allerede til høsten.

I bøkene møter vi en liten, rødhåret gutt som heter Leo. Vi blir også introdusert for mammaen og søsteren Katja. Pappaen ser vi bare beina og tøflene til. Leo er en hund starter med at Katja er irritert på Leo og forsvinner inn på rommet sitt. Leo har dermed ingen å leke med, men begynner i stedet å late som om han er en hund: Da kan han gjøre morsomme ting, som å bjeffe på naboen, løpe etter ball og tygge på pinner. Til slutt får han søsteren med på leken. Katja blir en katt, og snart løper de etter hverandre som katt og hund til de blir slitne og sovner på sofaen som bestevenner.

I Leo er en elefant er Leo og mamma i parken. Leo ønsker seg en is fra kiosken, men må bli med mamma for å kjøpe blomstervase i en butikk like ved. Hun sier at han må være veldig forsiktig så han ikke knuser noe. Men Leo begynner å føle seg mer og mer som en diger og klumsete elefant, og da blir det vanskelig å ikke dulte borti de fine vasene. Til slutt kribler det så mye i kroppen at han begynner å sprette sprettball inni butikken, før han løper ut i parken og er vill elefant i lekeapparatene. Mamma blir stressa, men også så svett at hun foreslår at de kjøper seg is for å kjøle seg ned.

Vellykket samspill mellom tekst og illustrasjoner

Dette er første gang Svingen skriver for så unge lesere, men det klarer han fint. De små historiene starter med å presentere en utfordring, som løses på slutten, og underveis er det mye «action». Setningene er korte, ofte med antydninger som følges opp i illustrasjonene. Et eksempel finner vi i Leo er en hund, der fortellerstemmen først spør: «Hva skal Leo finne på?», og deretter: «Han ser seg rundt». Her begynner vi lesere også å se oss rundt i stua der han står. Og plutselig er det visst hunder over alt: Hundebilder på veggen, hundeprogram på TV og hundedekorasjoner på alt fra gummistøvler til tekopper. Når vi blar om, bestemmer Leo seg for å være en hund. Illustrasjons-frampek ser vi også i Leo er en elefant. Idet de entrer vasebutikken, begynner en vase å forandre seg til en snabel. Mamma sier i det samme: «– Alt kan knuse. Så du må legge bort sprettballen.» Det er mye sprengkraft i en slik setning. Vi blir ekstra bevisste på alt det uheldige som potensielt kan skje – særlig hvis man er en stor elefant med sprettball.

Svingen og Jordahl bruker en humor som treffer målgruppen. Et eksempel er når vi får servert påstanden om at elefanten er flink til å leke gjemsel. Men illustrasjonene viser det motsatte: Leo/elefanten er meget godt synlig bak det tynne treet han gjemmer seg bak.

Hver bok har et tydelig fargetema, der to kraftfulle hovedfarger opptrer sammen. I begge brukes den oransje fargen, som symboliserer Leos hår, og som kanskje også henviser til løvens farge, siden Leo betyr løve. I Leo er en elefant er det elefantens blågrå farge som spilles opp mot det oransje, mens det i Leo er en hund er hundens brunfarge som går i tospann med oransje.

Selv om fargene er sterke, fremstår de samtidig behagelig avdempet. Jordahl har utviklet gøyale karakterer i en lett stilistisk stil som passer godt til målgruppen. Ansikts- og kroppsuttrykk er troverdige, det er lett å leve seg inn i scenene. Teksten er håndtegnet, på en måte som bidrar til bedre lesbarhet og en følelse av spontanitet. Det estetiske uttrykket, så vel som samspillet mellom tekst, innhold og illustrasjoner oppleves velkomponert.

Små i format – men inneholder mye energi

Rollespill gir mulighet til å prøve ut seg selv med andres egenskaper. Jeg tipper Leo ikke ville turt å bjeffe mot naboen sin som menneske. Men som hund, da tør han det.

Bøkene stimulerer fantasien, de er underholdende, fine å se på, og er i små og hendige format. Det hadde vært spennende å se hvordan konseptet fungerer hvis Leo prøvde å være et mer stillferdig dyr. Bøkene skaper et inntrykk av at leking er ensbetydende med å delta i en virvelvind. Samtidig er det jo nettopp også slike ville scener som er artige å lese om; det gir en skrekkblandet fryd å se situasjoner som «tar av» og hvor det nesten går galt.