Tittel: Sky
Tekst: Thorborg Rebolledo Meisingset
Illustratør: Akin Duzakin
Forlag: Magikon
Årstall: 2014
Antall sider: 23

Intensiv Skyterapi

Å hoppe etter Skybert må jo være alle litterære fantasivenners mareritt.  Denne skyen gjør et hederlig forsøk, men sliter med det språklige svevet.

De siste dagene har jeg sittet og drodlet overskrifter for å finne en god inngang til denne anmeldelsen. Jeg har vært innom «skynanse og verdighet», «sjenanse og freidighet», «Jeg er en Sky!» «skiftende skydekke». I det hele tatt….  Men både Anne Grete Preus-referanser og meteorologisk fjas blir til syvende og sist bare en manøver for å utsette den faktiske vurderingen av en bok der jeg synes det er vanskelig å sirkle inn hva som er godt og hva som er dårlig. Sky er vakker, men litt tam. Den er underlig, men likevel på mange måter veldig tradisjonell. Og jeg lurer på om mange norske bildebøker har blitt så elleville og nyskapende at jeg muligens overser kvaliteter ved det stillferdige og forsiktige?

Å stå utenfor og kikke inn

For her handler det nettopp om å være veldig sjenert. Gry gruer seg til å gå til spilletimen. Hun gruer seg til ukulelekonserten for alle foreldrene. Hun føler at alle stirrer på henne overalt, og blir stående og observere livet i byen uten å delta. Men så kommer Sky, en ullen tåkedottmann av uvisst opphav. Sky som tør å leke med barn han ikke kjenner, som er impulsiv og høyrøstet og som får det som han vil, fordi han kaster seg ut i ting. Og til slutt kan Gry returnere fornøyd hjem etter å ha tatt et langt skritt ut av komfortsonen sin. For man går glipp av mye moro hvis man bare er tilskuer til livet. Det er tekstens tydelige budskap. Gry står på utsiden og kikker inn. På lekeplassen, ved bakeriet og til slutt ved tivoliet som koster penger hun ikke har. Utenforskapen understrekes av at Grys eneste allierte er den besjelede naturen. Det er katten som på første oppslag ønsker henne lykke til med turen ut i verden, og det understrekes at den er «bekymret». En liten fugl maser iherdig på at Gry må ta kontakt med de andre barna, der hun står og skjuler seg bak et stort, omsorgsfullt eiketre med menneskelige egenskaper.

Fiks betydningslek

Bokas bærende ide er tuftet på en smart dobbeltbetydning: Hovedpersonen Gry er grenseløst innadvendt, men hennes nye venn Sky tør og vil alt det som hun selv ikke klarer å overkomme av sosiale hindre. Slik bidrar den fysiske Sky til at Gry blir mindre, ja nettopp, – sky.  Men til tross for denne fine dobbeltheten, er språket preget av en billedbruk der det kan virke som om lydligheten har fått forrang. Fuglen er en såkalt «fantefugl», «et sus i luften sneier ørene», mens det fortelles at når Gry får en god ide, «gløder hun opp». Det en manglende treffsikkerhet i disse bildene. De skurrer i ørene rett og slett. Den sentrale metaforen er kanskje likevel den lille jentas redsel for omverdenens «stikkende blikk», og her spiller tekst og bilde fint på lag.

Så store øyne du har…

Akin Duzakin har gjort et visuelt poeng av at alle menneskene Gry passerer har uforholdsmessig store øyne, montert inn som et lett urovekkende fremmedelement i den ellers så idylliske småbyen. På egyptisk vis er ansikter i profil portrettert med øyet sett forfra, noe som også understreker blikkets sentrale plass i fortellingen. Duzakin har lekt seg med skilt og bokstaver på husfasadene, og her kan man gå på jakt etter gåter og hemmelige koder. For hvor er vi når adressen på gateskiltet er 28 Hemenjalkiyor? Eller når et småfly trekker et banner med ordene «neden olmasin» etter seg? (For lesere som lurer: prøv google translate tyrkisk til norsk.) Sky skifter elegant ham fra det ene oppslaget til det neste, og forvandles fra muskelberg egnet til å skremme bort ekle gutter, til Elvis-lignende smørsanger som tjener penger til tivolibillett.

Utviklingshistorie

Fantasivenner er ikke noe nytt motiv i barnelitteraturen. Ofte fungerer de som en slags brekkstang for karakterutviklingen. Gunilla Bergstrøms Skybert fordufter når Albert Åberg får en ekte venn han kan leke med. Og Sky flyr bort med vinden når Gry har lært seg å tåle de andres blikk, og kan konstatere at byen er både «fin og morsom».  Illustrasjonene tar opp i seg dette perspektivskiftet ved å innlede historien med et nærbilde av Gry og pus på hjemmebane. Mens på siste side zoomes det ut og vi får et oversiktsbilde av hele byen, og en fornøyd Gry som kommer løpende hjem igjen til den ventende pusen. Verden har visst blitt mye større i løpet av dagen. Og hvis du ennå ikke har googlet: «neden olmasin» betyr «hvorfor ikke?» på norsk. Eller «Carpe Skyem» om du vil…?



Skrevet av:
Kommentarer