Tittel: New York-mysteriet. Kunstdetektivene 4
Tekst: Bjørn Sortland
Illustratør: Trond Bredesen
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2003
Antall sider: 132

Intetsigende

New York-mysteriet, bok nummer fire i Bjørn Sortlands serie om Kunstdetektiveneer en tynn liten sak. Plotet, karaktertegningen, teksten; det hele bærer preg av at forfatteren tyner sitt konsept til det verken har smak eller saft igjen.

Kombinasjonen tynn bok, spennende bok, lettlest bok, er en sikker vinner i skolebibliotekene, og det er i denne store reolen at Bjørn Sortlands Kunstdetektivenebefinner seg. Bok nummer fire inneholder 36 svært korte kapitler som forteller en historie om skurker og helter på en kortfattet måte i et enkelt språk uten ytterligere kvaliteter. Fortellingens enkle språk rettferdiggjøres tilsynelatende ved å være lagt i munnen på familiens tiåring. Med sin enkle handling, som er stykket opp i enkle scener og spilles av karakterer av enkleste sort, har fortellingen noe tegneserieaktig over seg. Dårlig tegneserie vil det si: uinteressant, dårlig tegnet og likegyldig. I tillegg til ”spenning”, har forfatteren lagt til en dose ”humor” i teksten – og denne holder samme lave nivå som resten.

Kunstdetektivkonseptet er en familie bestående av forfatterfar, kunsthistorikermor, søster, bror og lillebror som reiser rundt i verden på grunn av fars konsept om en reisebokserie for familier. De har vært i Italia i Venezia-mysteriet, i Egypt i Luxor-mysteriet og i Kampuchea i Angkor-mysteriet, og alle stedene har de tullet seg borti kunsttyverier. Slik fortsetter det i New York-mysteriet hvor det er Van Goghs ”Sjernenatt”, eller ”Starry night” som den heter hos Sortland, som lettes fra Museum of Modern Art. Familien, som inkluderer den detektivaktige Onkel William, forfølges og trues av skurkene i sine tidligere eventyr. De utsettes for dødsfare og mordforsøk. De blir lurt trill rundt og gjort direkte delaktige i tyveriet. De kidnappes. De bidrar til å fakke i hvert fall noen av skurkene. Og så videre… Handlingen må beskrives som høydramatisk og fullstendig uten sannsynlighetsfaktor, uten at akkurat det er ment som negativ kritikk. Grepet med å la kjente landemerker og historiske monumenter gi et skinn av sannsynlighet til en usannsynlig historie er et velkjent grep i populærlitteraturen. Problemet med Kunstdetektivene 4 er ikke grepene som er valgt, men at de er brukt med venstre hånd og – ja – uten kunst.

Kunstmysteriet 4 introduserer Sortland Stig Svartvik, den onde kunststjelende politimann, som bakmann for alle kunsttyveriene. Siden det finnes en speiell forbindelse mellom denne Svartvik og barnas onkel William, og siden Svartvik selvsagt ikke blir fakket i slutten av fortellingen, kan serien fortsette så lenge det finnes flere land å besøke og ustjålet kunst igjen i verden. Introduksjonen av skurken Stig Svartvik gir også anledning til en replikk som bør sorteres i samme reol som Gro Harlem Bruntlands mest berømte. I kapittel 11 i New York-mysteriet heter det, etter at barna har fått avslørt hvem skurken er: ”Utrolig at nordmenn kan være så fæle”, uten at det virker verken humoristisk eller ironisk ment.

Hvorfor bruke så stor slegge mot en slik liten bok som Kunstdetektivene? Det hender en ønsker å kunne nøye seg med en overskrift. Her: ”Intetsigende”. Men så må en gjenfortelle og begrunne og skrive såpass at en kan komme til det viktigste poenget som bør sies klart og tydelig: Her har forfatter og forlag gjort det for enkelt for seg selv. De har meldt seg på innkjøpsordningens klippekortordning. De spekulerer i at stakkars utrente 8–9-årige lesere som får i lekse å lese så mange bøker som mulig, først griper tak i de tynneste bøkene med ordet ”mysteriet” i tittelen. Kvaliteten på disse bøkene er ikke så farlig. Dette er også de bøkene vi anmeldere sist leser. Derfor må storslegga fram her, og spesielt får en lyst til å bruke den hardt når en vet at både forfatter og forlag kan veldig mye bedre.



Skrevet av:
Kommentarer