Iris – Eneboeren
Boktittel: Iris – Eneboeren
Forfatter: Kristin A. Sandberg
Forlag: Damm
Årstall: 2007
Antall sider: 268
Det er alltid noen som har det verre Scenen er kjent for de fleste av
Det er alltid noen som har det verre
Scenen er kjent for de fleste av oss som har vært barn i det moderne velferds-Norge: Det er tirsdag, du har hatt en litt kjip dag på skolen, og når du kommer hjem, er det fiskepinner til middag. Du mumler fram en liten klage på den kjedelig maten, og det er da den kommer, den klassiske foreldrekommentaren: «Tenk på barna i Afrika! De har det mye verre enn deg.» Kristin A. Sandberg har åpenbart hørt dette oftere enn de fleste, for hun har skrevet en hel roman basert på en slik tankegang.
Alene hjemme
I Sandbergs roman Iris – Eneboeren følger vi den 13 år gamle jenta Iris gjennom noen begivenhetsrike førjulsdager. Foreldrene hennes er skilt, og på grunn av en misforståelse foreldrene imellom har Iris blitt værende igjen alene i farens hus mens de er bortreist hver på sin kant: Mora er i huset sitt på Gran Canaria og skriver bok, mens faren dirigerer et orkester i Sverige. Iris bestemmer seg raskt for ikke å fortelle foreldrene eller noen andre om misforståelsen. I stedet vil hun benytte anledningen til å få en liten smakebit på det forestående voksenlivet og forsøke å klare seg alene i et par uker, riktignok med god hjelp av farens gjenglemte kredittkort.
Problemer på løpende bånd
Og Iris får mer enn nok å bryne seg på i sin korte karriere som eneboer, for i løpet av noen få desemberdager blir hun konfrontert med nær sagt hvert eneste problem som ungdomsboksjangeren har i sitt repertoar. Som nevnt er Iris et skilsmissebarn, og vi får høre mye om hvor vanskelig det er å ha foreldre som ikke snakker sammen. I tillegg er Iris flau over foreldrene sine fordi de lever som eksentriske kunstnere og ikke oppfører slik normale foreldre skal gjøre. På skolen er det heller ikke greit. Iris’ bestevenninne Camilla vil heller være sammen med de kule jentene, og den to år eldre gutten Assar, som hun har hatt så god kontakt med i ferien, er redd for sitt rykte i kameratgjengen og vil ikke snakke med henne når andre ser det. Og som ikke det er nok, får klassen en ny vikar som klår på elevene og spesielt på Kine, som han har støtteundervisning for. Men Iris føler seg tøff i sin nye eneboertilværelse og bestemmer seg for å ta affære: Vikarlæreren skal få som fortjent!
Troverdig om norsk ungdom
Denne opphopningen av tradisjonelle temaer fra ungdomslitteraturen kunne fort blitt parodisk hvis Kristin A. Sandberg ikke hadde vært en så dreven forfatter. Iris er en troverdig karakter, kanskje i overkant moden for alderen, men skildret med betydelig innlevelse og sympati. Sandberg lykkes godt i å formidle den frustrasjonen mange tenåringer opplever i dagens Norge: Samme hvor modne tanker og følelser man måtte ha, er man umyndig og dermed underlagt autoriteten til de voksne – uansett om det er snakk om fraværende foreldre, konfliktsky rektorer eller grafsende vikarlærere.
Over til Afrika
Men dette er – bokstavelig talt – ikke hele historien. I omtrent hvert tredje kapittel av boka får vi nemlig stifte bekjentskap med en annen del av verden og en annen tenåring: den afrikanske båtflyktningen Ismael. Sammen med sin lillebror Ebrima søkte han lykken i Dakar, men endte opp i ekstrem fattigdom, og nå har brødrene gitt alt de eier til en menneskesmugler som har skaffet dem plass på en overfylt båt til Gran Canaria. Det meste går galt på båtturen: Folk blir syke, mange – inkludert Ebrima – blir borte i bølgene, og når de kommer fram, blir de stoppet av kystvakten. Ismael klarer så vidt å slippe unna.
En uuttalt moral
Dette er utvilsomt en gripende skildring av en tragisk menneskeskjebne, men det som er vanskelig å forstå, er hvorfor Sandberg har valgt å klippe dette inn i historien om Iris. En sympatisk tolkning er at hun forsøker å vise at tenåringer har sitt å slite med uansett hvor i verden de kommer fra. Denne tolkningen er det imidlertid vanskelig å underbygge. Ismaels liv er nemlig så breddfullt av grusomme tragedier at alt Iris opplever, selv overgrepene fra læreren, blekner i sammenligning. Vi blir dermed stående igjen med den gode, gamle fiskepinnemoralen, i 2007-tapning: «Tenk på barna i Afrika! De har det mye verre enn deg.» Og det kan jo for så vidt stemme.