Isdragen

LINDGREN-VARIASJONEN De to Lindgrenene Astrid og Torgny møtes i svenske Mikael Engströms seneste roman, Isdragen.

LINDGREN-VARIASJONEN

De to Lindgrenene Astrid og Torgny møtes i svenske Mikael Engströms seneste roman, Isdragen. Boken forteller en sår og humoristisk historie, men blir aldri på noe tidspunkt klam eller sentimental. Anbefales!

Mik, Tony og far
Her møter vi femteklassingen Mik Backman. Da vi blir kjent med ham bor han i forstaden Solna utenfor Stockholm sammen med sin 17 år gamle bror Tony og deres svært alkoholiserte far. Moren lever ikke lenger.

Mik plages av at han er den korteste i klassen. Dessuten er ørene hans altfor store. Og de fortsetter bare å vokse, uten at resten av kroppen henger med. Av den grunn har noen kommet på økenavnet ”Flagreøre”. Heldigvis har han Tony. Han skal bli bilmekaniker og tar godt vare på lillebroren sin. Av ham lærer Mik for eksempel boksekunsten. Denne sterke forbindelsen mellom to brødre har nok en nær sammenheng med at de i fellesskap til stadighet må ned på Piraten pub for å hente faren.

Humor og tristesse
Romanen er ispedd like deler humor og tristesse. Humoren, som fremfor alt kommer til syne i dialogene, er lun og underfundig:

– Du banker [red.: på døren]. Det trenger du ikke. Det er bare å stige på.

 

– Men jeg banket ikke. Jeg tenkte bare på det.

 

– Kanskje det var nok. (83)

 

Tilsvarende er det en fortelling som rommer store mengder sorg, angst og ensomhet. Mik opplever å bli en kasteball i et system som ikke er konstruert for at de som systemet er satt til å forsvare, skal kunne komme til orde. Han blir en ingen hører på, hans ønsker er det få som føler de har noe ansvar for å være oppmerksomme på. Representanten for barnevernet avfeier ham bare bryskt med at han ”må forstå at dette er det beste for deg”.

Det er fascinerende at både det humoristiske og det triste fremkommer ved hjelp av den samme språklige pregnansen, som om disse to elementene er hugget i samme stein:

Alene.

 

Alene i leiligheten.

 

Alene med faren.

 

Da var du mer alene enn når du bare var alene. (35)

 

Brødrene Løvehjerte
Som leser blir man umiddelbart slått av likheten mellom brødrene Backman og et annet brødrepar i svensk litteraturhistorie. Forholdet mellom Mik og Tony fremstår som en variasjon over brødrene Løvehjerte fra Astrid Lindgrens roman av samme navn fra 1973.

Lindgrens litterære univers må i det hele tatt ha øvet betydelig innflytelse på Engström, for hun benyttes ustanselig både implisitt og eksplisitt som referanse for hans egen tekst. Ta bare følgende replikkveksling:

– Du er modig, sa Pi.

 

– Nei, jeg ble redd.

 

– Man kan faktisk være modig og redd samtidig.

 

– Kan man det?

 

– Ja, å være feig er noe annet. Du ble med. Det holder. (112)

 

Hvor mye Lindgren bor det ikke i denne replikkvekslingen! Det er i det hele tatt vanskelig, nær sagt umulig, å lese dette uten å tenke på hennes legendariske setning om at man må tørre å begi seg ut på farlige oppdrag: ”Annars är man ingen människa utan bara en liten lort.”

Tengil, Katla, Veder og Kader: De finnes der alle i Isdragen. Men de kommer i ny innpakning, de kommer som Paragrafen, Papegøyen, Gulltanna eller de to politimennene.

Enda en Lindgren
Men det stopper ikke der. En annen Lindgren som jeg vil anta at Engström har mottatt sterke impulser fra, er Torgny Lindgren. Jeg tenker da spesielt på evnen til å skrive frem odde personer med et mildt sagt rufsete forhold til tilværelsen.

Ta for eksempel det aldrende brødreparet Bengt og Bertil som Mik treffer når han midlertidig blir plassert hos sin tante i Nord-Sverige. De bor ikke mange meterne unna hverandre, allikevel har de ikke vekslet et ord med hverandre på mange, mange år. Disse to skrudde brødrene er så definitivt i slekt med brødrene Hadar og Olof, kjent fra Lindgrens mesterlige Hummelhonung fra 1995.

Felles med Hadar og Olof har Bengt og Bertil det at deres fiendskap er preget av en tydelig ambivalens, noe som kommer godt frem i følgende passasje, hvor Bertil har dratt Bengt opp fra isvannet:

– Men det gikk likevel bra, sa Mik. – Bertil reddet deg. Du klarte deg.

 

– BRA, skrek Bengt som en brølende bjørn. – BRA?

 

Det gikk bølger gjennom buljongen. Mik ble stående stum og forskrekket. Bengt holdt ut armene med håndflatene åpne.

 

– Jeg vil heller drukne enn å bli reddet av ham.

 

– Hvorfor det? sa Mik lavt.

 

– Forstår du ikke? sa Bengt og ristet på hodet. – Jeg kan jo takke ham for at jeg lever. Jeg står i gjeld til ham. Fy faen. Jeg blir dårlig bare jeg tenker på det. (113-4)

 

Anbefales!
Det er altså to stykk Lindgren som møtes i Engströms roman, og det uten at den yngste blir noen epigon av den grunn. Selv om historien til tider oppleves både som sår og vond ender den aldri opp i det klamme eller sentimentale. Dette setter Engströms utpregete sans for humor en umiddelbar stopper for. De vesentlige komiske aspektene, blandet med et tungt saksalvor, føyer denne romanen inn i den svenske fantasitradisjonens lange historie. Herved er den anbefalt.