Jackpot i bildebokstøtte

Første bok fra det nystartede Inky Fjord forlag vil «oversette fagfellevurderte marine vitenskapelige forskningsartikler til rim» for å bringe «oppdatert marin vitenskap til små barn». Med det går marinbiolog Andrea Bozman nye veier for å formidle aktuell havforskning til barn.

Noen gjennomført poetisk kvalitet er det likevel ikke snakk om i denne krysningen av barnevennlig saklighet, tidvis vellykkede enderim og ikke helt dansbar setningsrytme. Heldigvis sørger den erfarne illustratøren Rune Markhus for et profesjonelt og lekent uttrykk både i bilder og design. Fagbildeboka er i utgangspunktet lagd for landets 256 private barnehager i kjeden Læringsverkstedet og tilpasset aldergruppa 3–5 år.

Prosjektsøknaden selger Callie og vannveggen inn som «et nasjonalt verktøy for havkunnskap». Avtalen med Læringsverkstedet har gjort det mulig å friste Forskningsrådet med tilgang til 15 000 potensielle lesere. (Læringsverkstedet opplyser at de har 11 000 barn i aldersgruppa 3–6 år av 18 000 barn totalt. Styrelederne i hver enkelt barnehage får en entusiastisk presentasjon av boka og hvordan den kan brukes, men står ellers fritt). De svarte med 494 000 kroner i prosjektstøtte. Boka er også å få kjøpt i bokhandelen.

Begrenset appell

Hovedkarakteren Callies navn er utledet av calanus finmarchicus, som er det latinske navnet på hoppekrepsen raudåte. Det er påfallende at Markhus har valgt tittelordet CALLIE i store blokkbokstaver som blikkfang på forsida, siden det gir få signaler om hva boka faktisk handler om. Kanskje er det for å si at hoppekrepsen nede til venstre er et veldig lite dyr. Kan hende betyr det også at bokstavene er mer interessevekkende enn tegningen av en faktisk hoppekreps.

Det illustrerer uansett dilemmaet til forskere som vil formidle viktige innsikter om dyr med dårlige forutsetninger for å berøre leserne. Hoppekrepsen raudåte er et enøyd dyreplankton som beveger seg i digre stimer. De er verken like skremmende eller sjarmerende som den dominerende gjengen av pattedyr i dyrebøker for barn. Rent økologisk går likevel Callie & co de fleste pattedyr en høy gang.

Omega 3

Raudåte inngår i næringskjeden til all matfisk i Norskehavet. Uten den vil det gå dårlig for blant andre krill, sild og makrell. Da regjeringen åpnet for kvoteregulert kommersiell fangst i 2019, var det under forutsetning av at bestanden følges nøye. Så langt brukes raudåte i matvaretilsetninger, kosmetikk, kosttilskudd og som oppdrettsfôr til fiskeyngel.

Raudåte er med andre ord livsnødvendig for sine fiender. Dermed oppstår en fortellerteknisk utfordring for den som vil ha leserne til å identifisere seg med Callie & co der de bakser seg opp gjennom havstrømmene fra overvintringen i havdypet – i det som på fagspråket kalles vertikal migrasjon. Burde de helst bli spist?

Gjengen er utstyrt med tegneseriebobler og kommer med artige, små utbrudd underveis. Intensjonen, ifølge Bozmans prosjektsøknad, er at bruken av følelser «fremmer en emosjonell tilknytning til livet i havet». Og naturligvis er det livsviktig at en viss andel hoppekreps lykkes med å få i seg mat og får lagt eggene sine før de stryker med. Dramaturgisk fungerer det godt å satse på at Callie & co skal overleve hindringene på svømmeturen til «Eggleggerstedet».

Dessverre får vi aldri vite hva som gjør akkurat denne destinasjon i havet så avgjørende. Det er ikke så rart, for noe ideelt eggleggersted fins ikke. Ifølge min ekspertkilde slipper hoppekrepsen eggene når de når overflaten og matfatet. Fortellingen trenger derimot et reisemål som sikrer driv gjennom mer havkunnskap.

Fråtsefest

Størst er spenningen når de hindres på ferden av komplekse havstrømmer utenfor Lofoten. Denne «vannveggen» blir også forklart med det mer vitenskapelige ordet «transportbarriere». Mens Callie & co venter på gunstige forhold, risikerer de å bli mat for andre.

Det er begrenset hva 4-åringer trenger å vite om torskens fråtsefest på raudåte. Men i sakprosa går det en grense for hvor langt man kan skåne leserne uten å fordreie virkeligheten. Min første biografi: Amalie Skram (Gyldendal, 2020) er et godt eksempel: Hvordan fortelle sant for de yngste om et liv forfatteren knapt tålte selv?

Markhus løser oppgaven godt ved å holde naturlige fiender som torsk, småsild og pilorm på passe skummel avstand. Rent etisk er jeg likevel betenkt over at ingen båt med trål er med. Det må for all del være greit å vekke naturbevissthet hos 3–5-åringer uten å forfekte miljøvern. På den annen side er det produsert såpass mye omdiskutert forskning rundt fiskeindustrien i Norge at jeg kjenner behov for å påpeke at Forskningsrådet her sponser en utgivelse som underslår næringsinteressene. (Selv Norges Fiskarlag er svært kritisk til fangstkvotene.) Forskningsrådet har selvsagt ikke hatt direkte innvirkning på innholdet. Men hvor sannsynlig er det at Bozman får penger til et neste prosjekt dersom boka hadde vært miljøkritisk?

Laser Optic Planton Counter

Først og fremst promoterer Bozman havforskning for havforskningens skyld: «Hoppekrepsen sover på havets bunn. Forskeren lurer: Hvor har den blitt av i grunn?»

Selv er hun marin biolog og økolog med doktorgrad på hvordan lyset påvirker den selvlysende kronemaneten. I Callie og vannveggen formidler hun i stedet den marinvitenskapelige forskingen ved Universitetet i Tromsø som er ledet av Sünnje Basedow.

På veien mot egglegging er Callie & co innom flere av instrumentene forskerne bruker for å undersøke forekomsten av raudåte og hvordan den lever. Metodene blir fint forklart i hjørnene der forskerne slipper til i kortfattede tegneseriebobler. Men etter mitt skjønn er altså innføringen i hvordan forskerne forsker, i litt for stor grad prioritert på bekostning av hvorfor.

Innestemme

Rune Markhus setter fart i den lange svømmeturen ved å velge et ekstremt lavt og bredt format. Den vertikale migrasjonen blir dermed horisontal, noe han løser fint ved å tverrstille enkelte av tegneserieboblene. Det gir en artig lek med leserne som dermed lokkes til å snu boka på høykant. Ferden går fra havdypet til havoverflaten gjennom oppslag i stemningsfullt varierte farger. Illustrasjonene er kanskje i overkant beskjedne med avdempede farger og lang avstand til den tidvis dramatiske handlinga. Men først og fremst kler de fortellingas innestemme.

Ansvaret for fortellerstemmen deler Bozman med flere. Hun er opprinnelig kanadisk og takker blant andre forfatterne Maria Børja og Agnar Lirhus for innspill og oversetterhjelp. Enderim er et krevende valg. På sitt beste er teksten som skapt for denne aldersgruppas lekne utforsking av språket, men iblant sender rimene fortellinga på omveier som senker intensitet og presisjon:

Atlanterhav mot kyststrøm – her blir det kollisjon.

To typer vann med samme mål, men hver sin misjon.

De dytter og de stanger, de får nesten blod på tann.

I kampen mellom strømmene får vi en vegg av vann.

Forskningsrådet har også finansiert Olle kråkebolle og tareskogens mysterier av Eliana Ruiz Martínez (Vormedal, 2022) og Vi har ikke alltid vært her av Dolly Jørgensen og Lars Rudbjer (2021). Rådet ser ut til å prioritere tematikk som faller inn under deres satsingsområder uten at forsker-forfatterne først må bevise noe formidlingstalent. Det gir grunn til å lure på hvor opptatt Forskningsrådet er av litterær kvalitet. Heldigvis har Bozman fått penger nok til å kunne engasjere høyst profesjonell hjelp.

Callie og vannveggen gir ny og fristende innsikt i både havforskning og raudåte. Men aller mest lærte jeg om kunsten å skrive overbevisende prosjektsøknader.