Jafs. Flukten fra Villmarka Zoo

Jafs. Flukten fra Villmarka Zoo

Boktittel: Jafs. Flukten fra Villmarka Zoo

Forfatter: Endre Lund Eriksen

Illustratør: Bjørn Ousland

Forlag: Aschehoug

Årstall: 2004

Antall sider: 220

Flukten fra dyreparkenDyr og flukt er et populært tema innen barnas populærkultur: Flukten fra Hønsegården, Flukten fra

Flukten fra dyreparken
Dyr og flukt er et populært tema innen barnas populærkultur: Flukten fra HønsegårdenFlukten fra DyreskogenOppdrag Nemo er bare noen av fortellingen, som jeg umiddelbart kommer på, hvor dette er hovedtema. Ja, og så Jafs. Flukten fra Villmarka Zoo, da.

Tematikken kombinerer åpenbart flere elementer: Virkeliggjøring av en presserende frihetstrang, heltenes oppvisning av ekstremt mot og oppfinnsomhet, foruten en bokstavelig talt ustoppelig drift tilbake til en opprinnelig tilstand av likevekt og tilhørighet. På denne måten kan slike fortellinger besvare en sterk psykologisk lengsel hos moderne (over?)-beskyttede og -kontrollerte barn. Når det er talende dyr med menneskelige trekk som så gjerne blir gjort til helter i disse moderne eventyrene, kan det også skyldes at dyrene så fortreffelig inkarnerer barnas utilstrekkelige beherskelse av den teknologiserte voksenverden.

Mange slike fortellinger – i bok, tegnefilm eller andre medier – er også ytterst oppdragende og moralske dramaer hvor ulike og usannsynlige samarbeidspartnere blir presset sammen under ekstreme omstendigheter, og ved hjelp av samarbeid og sine beste egenskaper overgår hva den enkelte hadde evnet alene. Hos Endre Lund Eriksen er samarbeidspartnerne en papegøye, en jerv og en muldvarp. Bemerkelsesverdig, vil en kanskje si, om en i øyeblikket ikke husker Tårnfalk, Rev og Mold i Flukten fra Dyreskogen

Men siden Jafs. Flukten fra Villmarka Zoo er fullstendig blottet for det dype økologiske alvoret i Colin Danns fortelling (og godt er trolig det), var det mest av alt Peter Lord og Nick Parks Flukten fra Hønsegården jeg kom til å savne under lesningen av Jafs. Savne, ja, både fordi Jafs. Flukten fra Villmarkens Zooikke er mer enn et par hønsefjær innpå samme banehalvdel som Flukten fra Hønsegården når det gjelder humor, og dessuten fordi denne nummer to-boka på ingen måte oppfyller forventningene etter Endre Lund Eriksens sterke debutbok fra 2002 Pitbull-Terje går amok.

Der debuten med dristighet og originalitet etablerte et fortellingsunivers som var inviterende overfor leseren og samtidig på en spennende måte forstørret virkeligheten med den burleske skildringen av en urovekkende emosjonell og sosial verden, er den andre en lettvekter med en ganske uoriginal, bløt og til dels kvasi-barnslig humor. Mens papegøyen Castro, muldvarpen Mogens, og jerven Jippi nok illuderer identifikasjonsfigurer for barna, vil en hovedingrediens i bokas humor i stor grad være utenfor barns rekkevidde siden det er det frustrerte seksualbehovet i fangenskapets ensomhet og begrensning som er motivasjonen bak mange av figurenes fluktbehov. Det er ikke fordi jeg finner dette støtende jeg trekker frem dette momentet, men fordi jeg syns jeg har sett det før i ganske lettvint barnehumor. Også humoristiske bøker kan henvende seg til barna ”skrått ovenfra”.

Sant å si vet jeg ikke helt hva som blir igjen av Jafs om en ikke får med seg dens mer eller mindre dulgte sex-allusjoner og symbolikk (fortellingen formelig skriker en freudiansk tekstanalyse), enn en litt for lang fortellingen om en forvirret papegøye som likevel klarer å hjelpe vennene sine til å flykte fra dyrehagen, og som samtidig finner ut at det er bedre med flere gode venner enn med en svikefull og selvopptatt bror. Da blir fortellingen også vel tynn for sine 220 sider.

På samme måte som Endre Lund Eriksens tekst har falt flere hakk i denne vanskelige nummer to-boka, har heller ikke Bjørn Ouslands tegninger samme evne til å feste seg og arbeide videre som tegningene i Pittbull-Terje går amok.

Inger Østenstad