Jakob og Neikob

KAN ”NEI” BLI ”JA” OG BØR ”JA” BLI ”NEI”?

Prisvinnende bildebok om en vanskelig balansegang: kunsten å finne den gylne middelvei.

Morsomt og surrealistisk
Jakob og Neikob bor sammen og er gode venner. Imidlertid har de ett problem: Jakob sier ”ja” til alt, og Neikob sier, som vi skjønner av navnet, ”nei”. Og når Jakob takker ja både til lampeselgere og trommeselgere, sier det seg selv at det blir vanskelig å leve tett i lengden. Først lager de en ekstra vegg. Deretter deler de huset i to, og flytter den ene delen. Det blir et ja-hus og et nei-hus, noe som ganske snart blir kjedelig. Det er ikke så lett for Jakob å få Neikob med på noe, for han sier ”nei” til alt Jakob foreslår. Jakob omformulerer til slutt spørsmålene sine slik at ”nei” blir til ”ja”, og dermed får han Neikob med på biltur. På turen møter de en rekke utfordringer og er en stund både billøse og krokodillemat (Jakob har ikke overraskende svart ”ja” både til tyven som vil stjele bilen og krokodillen som vil spise dem) – helt til Neikob redder dem begge med et realt ”nei” på krokodillespråket.

Kari Stai vant Kultur- og kirkedepartementets debutantpris for boka, og hun mottok også Inderøy Mållags målpris.

Fortellingen om Jakob og Neikob er kanskje banal, men boka er morsom både for barn og voksne. Det er lite ved historien som er realistisk, men det er likevel flere trekk i boka som i alle fall for den voksne leseren er gjenkjennelige. Hvem har vel ikke blitt plaget av en innpåsliten selger?

Ordlek
Vi kjenner blant annet ”Ja-grisen og Nei-grisen” fra André Bjerkes Moro-vers, der ordene i seg selv er poenget – ikke historien versene forteller. Slik er det på mange måter også i Kari Stais univers. Bare navnene Jakob og Neikob leker med ord. I tillegg leker språket med hvordan ”nei” kan bli ”ja”. Barneleseren vil oppdage at en negativ formulering kan snus om til noe positivt, og slik kan boka bidra til en bevisstgjøring rundt hvordan språket kan brukes.

Komiske kontraster
Illustrasjonene dekker hele oppslaget. De er fulle av kontraster, både i fargebruken og i de enkle, geometriske figurene. De underbygger, ja, overdriver ulikhetene mellom Jakob og Neikob. Allerede på omslaget gjøres forskjellene mellom dem rent ut sagt overtydelig: Sola skinner over Jakob, som smiler – mens det over Neikob, som er sur, er en mørk regnværssky. I hele boka er kontrastene mellom Jakob og Neikob gjennomført. Én ting er at fargene på figurene speiler hverandre. I tillegg har Jakob så mange lamper at det alltid er lyst inne hos ham, mens det hos Neikob er mørkt. Over huset til Jakob stråler en sol, mens huset til Neikob til alt overmål ser svart ut i forhold.

Også selve figurene er sterkt stiliserte; det er enten-eller, blid eller sur, blå eller rød. Det finnes ingen mellomting. Slikt blir det komikk av. Til og med når Jakob er på vei inn i krokodillens gap, smiler han, og inne i magen likeså.

Den gylne middelvei
Boka ender med at Neikob både smiler og for første gang sier ordet ”ja”. Overgangen kommer brått, men samtidig har det at Neikob fikk bruk for nei-kunnskapen sin, utvilsomt fått ham i bedre humør.

Selv om Jakob gjennom hele boka er den som framstilles som den blideste av de to, er det ikke desto mindre Neikob som med sin evne til nettopp å uttale et rungende ”nei” når det virkelig gjelder, som redder begge to fra den sikre død. Jakob og Neikob representerer hvert sitt ytterpunkt. Sammen overlever de.

Boka kan fint leses kun som en humoristisk fortelling. Men man kan kanskje også si at den tar opp en allmennmenneskelig utfordring: Samtidig som man bør være åpen og positiv, er det viktig å sette grenser. I visse situasjoner er det like nødvendig å si ”nei” som å si ”ja”.