Jakten på den forvunne sang

Sofia finner en dag en sang, men i neste øyeblikk mister hun den, og resten av handlingen leter hun etter den. Hun leter i bygården sin, i nabolaget og i parken, men ingen har sett sangen hun søker. Så møter hun på et band, som er på vei til øving i konserthuset, og jakten på sangen fortsetter i det enorme bygget med billettluke, dansestudioer, restaurant og øvingsrom, men ingen sang viser seg, selv om den glimrer rundt henne. Så finner hun konsertsalen, og på scenen står det et flygel som glimmeret stiger opp av. Sofia nærmer seg flygelet, og kjenner hvordan følelsen stiger opp i henne selv. Da innser hun at sangen hun har lett etter, har vært inni henne selv, hele tiden. Sofia setter seg ned og spiller sangen, og løper deretter lykkelig hjemover mens boken avrundes med «Finner du din egen sang, er den din for alltid».

Finne seg sjæl

Det er et fint budskap i boken; finn deg selv, stol på deg selv, ikke gi opp før du har funnet det du leter etter. Men jeg savner en mer leken skildring av musikkglede. For det er ikke nødvendigvis resultatet (en sang) som er målet når barn leker med musikk? Her synes jeg at Kubbe lager spetakkel (2011) av Åshild Kanstad Johnsen mestrer det spontane, nysgjerrige og utemmede som oppstår hos barn møte med musikk. I Sofia finner en sang, derimot, opplever jeg at fortellingen dreier det i en annen, mer magisk og urealistisk retning. For hvor ofte havner unger på en konsertscene foran et flygel og bare tryller ut en melodi på rappen? Dette magiske universet forsterkes av Jenny Løvlies illustrasjoner som viser en forfinet og nesten litt gammeldags virkelighet, der alle gater ligner et romantisk filmsett av en gate. Likevel finnes det ansporinger til det lekne i motivene, og vi finner det samtidige, vår virkelighet, i detaljene, der det mangfoldige spirer og gror.

Mer kasserolle, mindre flygel

Barn som vokser opp i dag, drømmer gjerne om å bli YouTube-, TikTok- eller fotballstjerner, og vi voksne må med pedagogiske stemmer forklare at da er det masse fine ting å lære på skolen eller andre arenaer om akkurat det. For kidsa vet ikke nødvendigvis om arbeidet, og alle timene med øving som ligger bak en god følelse av mestring. Man våkner ikke akkurat opp en morgen med en følelse av noe og legger seg samme kveld med å ha krysset det av som oppfylt.

Hvorfor kunne ikke Sofia funnet frem glass eller kasseroller fra kjøkkenskapet, eller for all del, Garageband fra mammas lap top, eller forvillet seg inn i et AKKS-øvingslokale? Hvorfor flygel i filharmonien, og hvorfor spiller hun en sang ferdig på et flygel hun ikke egentlig kan spille på?

For lite dirring

Jeg savner mer melodi i språket. Boken åpner med «Det er morgen og byen summer og synger og banker og synger», hvorfor ikke vise hvordan en by summer, fremfor å bare si at den summer?

Marit Larsen er en anerkjent musiker, og vi lesere kunne derfor hatt muligheten til å tre inn i musikkens verden, med utgangspunkt i hennes perspektiv og opplevelser med musikken. Jeg kan forestille meg at som musiker finnes det et ordløst, nærmest abstrakt univers ingen andre har tilgang til – og nettopp der ligger det også et stort litterært potensial.