Tittel: Jakten på den virkelige Jesus
Tekst: Per-Bjarne Ravnå
Illustratør: Øyvind Lauvdahl
Forlag: Mangschou
Årstall: 2007
Antall sider: 122

ISBN:978-82-9194948-51-5

Jakten på den virkelige Jesus

Historiske fakta mot religiøse myter

Per-Bjarne Ravnås fagbok for ungdom om den historiske Jesus viser at de siste årenes sterke satsing på å fremme norsk nyskriving av gode fagbøker for barn og unge gir resultater. Temaet viser dessuten med all tydelighet hvilken lang vei fagbøker for barn og ungdom har gått fra den spede begynnelsen med tilrettelagte katekismer på 1500-tallet via oppbyggelige faktabøker servert med didaktisk pekefinger. Slik fortjener fagboka for barn og unge til fulle sitt navn. Boka er vinner av en fagbokkonkurranse arrangert av Mangschou forlag i Bergen. Per-Bjarne Ravnå er historiker med doktorgrad innen antikkens historie. Dette er hans første fagbok for ungdom.

Ingen kriminalgåte
Ravnå bruker du-henvendelse og et dramatiserende grep som presenterer jakten på den virkelige Jesus som en kriminalgåte. Betegnelsen er imidlertid ikke særlig god: Oppklaringen av en kriminalgåte handler om at den skyldige og hans motiv skal identifiseres, mens ansvaret for Jesus’ død i 2000 år har ligget på Pontius Pilatus. Slik virker fortellergrepet faktisk litt påklistret og er det jeg likte dårligst ved denne boka.

Å skille tro og myter fra historiske fakta er interessant nok i seg selv. Boka tar dessuten for seg en gåte: Vi vet sikkert at Jesus ble henrettet ved korsfestelse, som en forbryter. Men vi vet ikke hvorfor Pontius Pilatus dømte ham til å dø på denne grusomme måten. Siden det har gått så lenge siden Jesus levde, kan gåten bare forsøksvis løses ved hjelp av historiske kunnskaper og forskning, forklarer Ravnå.

Hvor sikre er kildene?
Historien om Jesus’ liv er en perfekt eksempelhistorie for å illustrere hva historisk forskning kan utrette. Mens troens kilder er mange og rike, finnes det få sikre historiske kilder om Jesus’ liv og bare en ikke-kristen kilde. Ravnå ruller det som det er mulig å avlede med noenlunde sikkerhet opp i kronologisk rekkefølge, som et puslespill av antagelser hvor troens kilder veies opp mot hverandre og deres påstander veies mot det som er historisk og menneskelig sannsynlig. Avveiningen av kildene er langt fra overflatisk, og det blir lagt stor vekt på tidsaspektet og kildenes innbyrdes forhold. Eldre enn Markusevangeliet og Paulus’ brev må det regnes med en tapt liste med Jesus-ord, som er kilde til Thomas-evangeliget og den tenkte, tapte kilden Q, som igjen, sammen med Markus-evangeliet, er kilde til Matteus- og Lukas-evangeliene.

Ravnå gjør ingen forsøk på å krype inn i bevisstheten til den «virkelige» Jesus. I bestrebelsen på å skille myte og fakta over den store historiske avstanden gir han sine unge lesere en omhyggelig kildekritisk tekst med sluttnoter og presise litteraturhenvendelser. Før den innholdsrike litteraturlisten oppfordres de unge leserne til selv å lese kildene for å gjøre seg opp sin egen mening: «Som ung har du mange fordeler framfor eldre lesere. Du er sannsynligvis flinkere til å lese engelsk enn de aller fleste voksne nordmenn, og jeg er overbevist om at unge hjerner er mye lettere å trene opp til å forstå kompliserte tekster enn eldre hjerner» (s. 120).

Ble Jesus begravet?
Ravnå er også nøye med å gjøre leseren oppmerksom på at ulike historkere har ulike oppfatninger, og at ikke alle og enhver vil være enig med hans slutninger. For eksempel i kapittelet hvor han drøfter hva som kan være sant i historien om Jesus’ oppstandelse og den tomme graven. Her mener Ravnå at det mest sannsynlige ikke er at Jesus ble begravet, men at han ble «dumpet på en søppelplass der sultne dyr sørget for å fjerne sporene etter ham» (s. 111).

    Her tror jeg vi skal stoppe opp litt og tenke oss grundig om. Siden dette med at Jesus kan ha blitt kastet på søpla, er en temmelig eksrem påstand, skal vi trø ekstra forsiktig her – og du bør være ekstra kritisk til det jeg sier om Jesus og oppstandelsen. Saken er nemlig den at det ikke er så mange jesusforskere som mener det samme som meg om akkurat dette, og jeg vil at du som leser denne boken skal kunne velge selv, hva du vil tro.

Deretter gjør Ravnå rede for hvor han har hentet ideen om at Jesus aldri ble begravet fra, og hvorfor han mener at det er en sannsynlig teori. «Korsfestede forbrytere ble vanligvis ikke begravet, og hvorfor skulle Jesu skjebne være annerledes?»

En vanlig djevelutdriver?
I sin kronologiske gjennomgang og drøfting av om det som fortelles om Jesus’ liv kan være historisk korrekt, rokkes det ved mange av bibelhistoriene. Ingen av opplysningene om Jesu fødsel er særlig troverdige. Dersom Jesus vokste opp i Nasaret, kan en gjennom arkeologiske funn i området og historiske kunnskaper avlede en del ting om hans oppvekst, men det er også det hele. Ut fra det en vet om de politiske og religiøse forholdene kan en forstå at han slo seg ned i Kapernaum for å virke som en slags healer og djevelutdriver som talte til folk om Guds rike og verdens ende.

Virkelig spennende bli det når kronologien når påsken i Jerusalem og Ravnå begynner å kjede sammen elementene som kan fortelle hvorfor Pontius Pilatus fikk Jesus arrestert og korsfestet. Slik Ravnå ser det, visste Kaifas og Pontius Pilatus at Jesus egentlig var harmløs. Det farlige var ryktene som begynte å løpe om at han var Messias og som hisset opp stemningen i byen. Derfor ble ikke disiplene arrestert sammen med Jesus. Det var nok, for å stoppe ryktene, å henrette Jesus «på en slik måte at alle fikk se at messiasen de hadde satt sin lit til» var dødelig. Det egentlige mysteriet ved Jesus, slik Ravnå forteller historien om hans liv og etterliv, er egentlig at han etter denne nedverdigende døden ble den sentrale skikkelsen i en religion.

Boken er illustrert av svart-hvitt tegninger som minner veldig om slike illustrasjoner som er vanlige i fortellinger om Jesu liv. Tegningene er riktignok uten glorier og perspektivet og den relative plasseringen av figurene fremstiller Jesus som en vanlig mann blant vanlige mennesker.



Skrevet av:
Kommentarer