Jansson, Tove: Hvem skal trøste knøttet?

Jansson, Tove: Hvem skal trøste knøttet?

Hvem skal trøste knøttet?

Tove Jansson

Til norsk ved André Bjerke
Aschehoug 1960

Inger Østenstad

Hvem skal trøste knøttet? Barnebokminne av Inger Østenstad Om det lille trollet som er så

Hvem skal trøste knøttet?

Barnebokminne av Inger Østenstad

Om det lille trollet som er så ensomt at det ikke orker mer og forlater huset sitt denne stormfulle og skumle natt. Der knøttet begir seg ut i verden, blir døren i huset hans stående åpen og lampen hans lyser som en forlatt stjerne. Det er selve gulfargen i lampelyset som har bitt seg fast.

Rytmen og ordlyden i André Bjerkes gjendiktning var også en viktig del av fascinasjonen min. Hver dag, når far kom hjem fra jobben, og når han hadde tid, krøp jeg opp i fanget og stakk boka inn i hendene hans.

Minnet er varmen i fanget, de digre hendene til faren min og den dype stemmen som vibrerer i kroppen mens han leser. Jeg skriver det i presens, for slik er minnets makt, og det er der min fars stemme fortsatt lever.

Minst like viktig – og der trengte jeg bare mine egne øyne for å ferdes – var Tove Janssons tegninger som bød meg inn i knøttets følelser. Det var følelser jeg kjente på en måte jeg ikke kjente.

Noen oppslag var så skumle at de nesten ikke var til å holde ut. På andre oppslag var knøttets ensomhet like stor som mørkets makt som hindret ham i å slutte seg til de andres dans. Så var det de lystige oppslagene hvor verden fikk farger og lyder og smil og knøttet tok del i verdens rytme.

Og til slutt vennen i konkylien og brevet som jeg ble invitert til å skrive til en annen som trengte en venn

men som aldri ble et brev.

Inger Østenstad