Jansson, Tove: Hvordan gikk det?

Barnebokminne av Knut Nærum

Min mormor var bibliotekar i Grimstad. Derfor tilbrakte jeg store deler av sommerferiene mellom reolene. Der var det svalt når det var varmt ute, tørt når det regnet. Den boka jeg oftest tok ut av hylla, var bildeboka Hvordan gikk det av Tove Jansson, den med hullene. Hur gick det sen? kom ut i 1952. Den norske utgaven er fra 1957,* gjendiktet av André Bjerke og trykket på tykt og godt papir av det slaget som nesten kan stå på høykant, sånt papir som blir mykt og fettet og innbydende, og lukter deilig lunt når et tilstrekkelig antall låntakere har holdt i den.

Da historien mange år senere ble samlet i Den store mummiboken, var det ikke hull i den, og papiret var blitt tynt og blankt og lett å skjære seg på. Det var denne utgaven jeg leste for mine barn, som naturlig nok foretrakk Hvem skal trøste knøttet? og jeg kan ikke klandre dem. Det er hullene som gjør forskjellen, og Aschehoug kunne eller ville ikke, på 1990-tallet, ta seg råd til å la mennesker sitte og klippe eller stanse ut hull i bøker. Dermed ble leseopplevelsen kraftig innskrenket, og sluttpoenget i boka gjort meningsløst.

Hvordan gikk det? er beretningen om Mummitrollets lange vei hjem fra butikken med et melkespann. Han blir redd i skogen og roter seg bort og beveger seg fra oppslag til oppslag gjennom hullene – mellom trær og gjennom rør og under røyser, fra skog til eng til skjærgård til fjell og inn i en støvsuger, stadig videre inntil han endelig kommer hjem til Mummihuset. Da er melka blitt så sur at den sitter fast i spannet, og Mummimamma erklærer (med kraft) at ”Fra nå av vil vi drikke saft!!!” Underveis har man støtt på både frøken Hespetre og en hemul og altfor mange hattifnatter. Noen av oppslagene er så skumle at det bare var så vidt jeg torde å ta på kanten av sidene. Alt er mørkt og mystisk og annerledes og aldeles troverdig. Dette er en av de tingene som gjør Tove Jansson til en stor forfatter og billedkunstner: Hun viser oss en annen verden, som – så lenge jeg leser – er både virkeligere og viktigere enn verden utenfor boka.

Da ungene var blitt så store at de ikke lenger fant seg i å bli lest for, dro vi et år på ferie til Sverige, der jeg fant en flunkende ny utgave av Hur gick det sen?med hull. Som jeg kjøpte til meg selv. Jeg har ikke bladd ofte i boka, men det er viktig å ha den, selv om den aldri vil kunne gi samme fornemmelse som ei velbrukt bibliotekbok. Dette eksemplaret er for reint, for strøkent, lik en gammel favorittbamse som har blitt vasket av en tante som ikke visste bedre.

I 2010 kom den norske gjendiktningen Hvordan gikk det? på ny ut som egen tittel. Jeg har ikke klart å bringe på det rene om det er hull i den, men det må man vel kunne ta for gitt.

* Ifølge Aschehoug. Wikipedia sier 1958.