Mitt barnebokminne - av Kari Sverdrup,
Formann for Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere
Første gang utgitt
Mummipappa på eventyr - fortalt av ham selv
nedtegnet av Tove Jansson

oversatt av Gunnel Knudsen Malmström
Sidetall: 148 s.
Aschehoug, 1961

Knut Hamsun
Pan - af Løjtnant Thomas Glahns Papirer
241 sider
København : Philipsen, 1894

Jansson, Tove: Mummipappa på eventyr

Barnebokminne
Kari Sverdrup – Formann for Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere

Mummipappa på eventyr

Det må ha vært vinteren 64, en lang, kald vinter med masse snø – og halsbetennelse. Jeg lå til sengs med feber, druer og en forferdelig tyktflytende medisin med kunstig kirsebærsmak. Halsbetennelsen var hardnakket, og jeg kjedet vettet av meg. Så var det at min far kom hjem med en bok, og begynte å lese høyt. Mummipappa på eventyr. Jeg forsvant inn i mummiverdenen, dro på eventyr med Mummipappa (som i den boken ennå ikke var blitt pappa), skuta Haffsårkesteret, dronten Edvard og Spøkelset på Redselens øy. Aldri tidligere har noen bok tatt meg så fullstendig. Og heldigvis var ikke dette den enste mummiboken. Min far fulgte opp suksessen ved å kjøpe flere: Trollmannens Hatt, Farlig Midtsommer. Etter hvert hadde jeg hele rekka av mummibøker. Og leste dem selv. Igjen og igjen. Det beste ved bøkene var den lille teksten på baksiden: ”fra 9 til 90 år”. Da var det helt greit å lese dem som tolvårig, eller som femtenåring. Nå er det blitt tradisjon for meg å lese en eller flere av bøkene hver høst. Når mørketida kommer, forsvinner jeg til Mummidalen eller mot havet. Som voksen er kanskje Pappaen og havet den av bøkene som ligger meg nærmest.

Det er bare en bok til som har bergtatt meg like voldsom: Hamsuns Pan. Den dumpet ned i postkassen vår en varm juni- eller julidag da jeg var omkring fjorten. Jeg bar den opp til huset, pakket den ut av esken og leste den første siden, stående ved kjøkkenbordet. Resten av boka leste jeg på sovesofaen inne på rommet mitt, med gardinene trukket for. Jeg var borte for verden, sommeren gikk sin gang utenfor, men ingen greide å få meg ut før siste side var lest. Det ble starten på et langt kjærlighetsforhold til Hamsuns bøker. Bøkene – ikke forfatteren! Og språket, mer enn innholdet. Det magiske språket som luller og vugger leseren inn, som forfører side opp og side ned. For meg rager fremdeles Pan høyest. Ingen over, ingen ved siden.

Takk til Norsk Barnebokinstitutt for omslaget til Mummipappa på eventyr. Boka fins i deres samling.



Skrevet av:
Kommentarer