Jansson, Tove: Pappaen og havet

DEN SOMMEREN VAR JEG MEST LIK MUMMIPAPPA

Barnebokminne av Kristin von Hirsch, forfatter, fotograf og illustratør: Gartnerspire: Isa på jobb

En gang på veien: Noen kastet eller ga bort lekene mine. Men ingen kastet bøkene. Derfor har jeg dem fremdeles.

Å velge en er nesten umulig, for i familien vår var det alltid en bok på gang. Ellers var mye som det ikke skulle, og kanskje var det derfor at alle disse bøkene som ble lest høyt for meg og broren min satte seg sånn fast? Høytlesning var ro, en boble av trygghet, også når verden skalv.

Med pappa leste vi hjortefotbøkene og alle Grims eventyr – og vi så på Kittelsens tegninger av Svartedauen, Nøkken og Draugen – om og om igjen, mens vi frydet oss og frøys på ryggen. Mamma leste Pippi, Emil og Mummitrollene. Selv elsket hun Pippi. Pippi var mammas helt. Jeg likte både Pippi og Emil, og jeg husker vi lo masse. Men det var i Mummidalen jeg trivdes best. Filifjonker, hemuler, homser og hattifnatter. Knøttet, snusmumrikken, My og Mymlens datter. Sniff, og Snorkefrøken med speilet og den lange panneluggen. Og Mummitrollet selv, med sin Mummipappa og sin Mummimamma. Hufsa var verre enn svartedauen. Hun var fæl, og jeg ble alltid tung av redsel når hun dukket opp. Samtidig var hun den ensomste skapning i verden, og den ensomheten kunne jeg kjenne. Det var derfor hun var blitt så fæl! Så jeg gråt for Hufsa og forbannet henne – samtidig. Og sånn var det med alle dem som levde i Mummidalen. De var både og. Det likte jeg. Og jeg kunne kjenne meg selv i hver og en av dem. Samtidig var det en fremmed, ukjent og magisk verden de levde i. Langt bortenfor.

Bøkene sto i den lille bokhylla på hytta på Hvaler. Farlig midtsommer, Kometen kommer, Det usynlige barnet, Trollvinter … Jeg bladde ofte i dem på egenhånd, gikk meg vill i de små strektegningene som fortalte alt uten å si et ord.

Pappaen og havet var nesten for voksne. Jeg husker mamma var usikker, men så lot vi det stå til, og jeg skjønte at den sommeren var jeg mest lik Mummipappa, selv om det var My jeg ønsket å være. For på hytta hørte jeg tåkeluren fra Ferder om natten, og om dagen så jeg Torbjørnskjær fyr som en ubåtform hengende i varmedisen langt ute på kanten av horisonten. Jeg lengtet til havet og fyrene. Til noe. Derfor forsto jeg at Mummipappa måtte dra, men at han ikke ville dra alene. Han trengte å være alene, men ikke helt alene. Og på fyret fant de en forhutlet fyrvokter som hadde grodd fast i øya. Mummitrollet ble besatt av de lunefulle og forføreriske sjøhestene, mens Mummimamma fortvilet forsøkte å anlegge kjøkkenhage. My observerte, kommenterte og gjorde ingenting – som alltid – mens Mummipappa ble mer og mer usikker – alt mens den karrige øya levde sitt eget liv og gjorde alt annet liv umulig. Alle var ensomme, alt var noe annet enn det så ut som, og selv Hufsa måtte gi tapt. Men de var sammen likevel, veldig sammen, mens sørvesten blåste, regnet pisket, solen svidde lyngen og bølgene styrtet inn fra havet.