Jansson, Tove: Trollvinter

Trolsk om troll

Barnebokminne av Heidi Sævareid, litteraturanmelder og nordisk litteraturviter

«Barnebokminne», lyder overskriften på denne spalten – jeg skal altså trekke frem ett minne om én bok som festet seg i mitt sinn i ung alder. Spaltens vilkår tvinger meg således til å øve urett mot 99,9 % av det uendelige biblioteket av gode barnebokminner som har lagret seg i meg. Jeg kan jo ikke nevne alle!

Jeg har dog klart å bestemme meg for å bejuble Trollvinter av Tove Jansson. Men jeg kunne like gjerne valgt Pappaen og havet eller Sent i november. Maria Gripes bøker er like nærliggende, for ikke å snakke om Astrid Lindgrens. Brødrene Løvehjerte kastet meg inn i et veritabelt fantasidelirium – jeg leste den kontinuerlig i et år, og nå overdriver jeg ikke. Til slutt leste jeg i smug, trolig beskjemmet over min monomani.

Skjønt – monoman var jeg ikke. Jeg leste (og leser) alltid mange bøker på likt, og Trollvinter var (og er) altså en av mine vakreste leseopplevelser.

Og så akte Mummitrollet hjelpeløst ut i en ny, farlig verden og sank langt ned i sin første snøfonn.

Slik er Mummitrollets første møte med vinterverdenen. Mitt første møte med Trollvinter var langt koseligere. Hør bare på denne linjen fra første kapittel, ”Det nedsnødde huset”:

Inne i huset var det varmt. Massevis av torv brant sakte i ovnen nede i kjelleren.

Men dette er mens Mummitrollet ennå sover søtt. Snart skal han bråvåkne fra vinterdvalen (Mummifamilien går nemlig i hi om høsten – med magen full av granbar). Alle sover, Snusmumrikken har dratt sørover, og trollet er alene med den sørgmodige klirringen fra krystall-lysekronen i stuen. Heldigvis er ikke verden borte, slik han først tror; vinteren vrimler av ulike skapninger. Han treffer den hemmelighetsfulle Too-tikki, stamfaren med de tettsittende øynene, ekornet med den nydelige halen, den friluftsfanatiske hemulen og andre mer eller mindre ubudne gjester. For ikke å snakke om han som holder til under oppvaskbenken. Lille My har dessuten våknet! Men likevel opplever Mummitrollet å måtte takle en rekke vanskelige situasjoner på egenhånd. Vinteren og mørketiden skrider langsomt fremover, men til slutt forsoner han seg med den kalde og merkelige årstiden. Våren kan komme, og familien våkner, men når Mummitrollet nå vender tilbake til sin gamle verden, er det med nye erfaringer om seg selv og livet.

Too-tikki fremstår som Mummidalens visdomskilde, men for meg er hun litt i barskeste laget. Jeg har nok mer sans for den iltre og saklige lille My. Vinteren er like fremmed for henne som for Mummitrollet, men nøler hun med å kaste seg ut i utfordringene? Ikke tale om. Det er nok likevel Mummitrollet som opplever den største veksten. Trollvinter er rett og slett en dannelsesroman – og en svært klok sådan. Ja, dette er nok en av de klokeste bøkene jeg vet om.
Da jeg var liten, var jeg mest av alt fengslet og fortryllet. Det er jeg fortsatt – og jeg fnyser indignert av alle som forbinder Mummidalen med de skrekkelige japanske tegnefilmene! Så – da var det også sagt!

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbildingen av forsiden. Boka fins i deres samling.