Jaspis – landet bortenfor

Forutsigbar fabelmiks

Elin Brodins barnefabel Jaspis – landet bortenfor kan leses som et høyst realistisk og brutalt bilde av barndom i Norge. Dessverre insisterer fortellingen på å være en fabel, og den lange innskutte eventyrreisen kunne knapt vært mer forutsigbar.

Lille Rikkes skjebne er grusom, men likevel troverdig. Hun kommer foreldreløs til Vinterlandet, blir selv adoptert bort, mens den eldre søsteren Jenny må leve på institusjon. Rikkes adoptivforeldre får snart sitt eget barn, og mister interessen for Rikke. Søsteren Jenny forvandles samtidig til en depressiv anorektiker. Som en moderne Amalie Skram klarer forfatteren å balansere denne tårepersen som innleder boken. Selv om fortellingen styrer klar av sosialrealistiske detaljer, skimter vi unge skjebner i dagens Norge, og vi kan engasjere oss i Rikkes sak: Å redde den syke søsteren.

Lyder dette kjent? Slemme fosterforeldre, søskenkjærlighet, et dødssykt barn? Joda, resten skal også komme, naturligvis som en miks av Astrid Lindgrens barnefabler, Mio min Mio og Brødrene Løvehjerte. Sjangeren er absolutt åpen for andre aktører, men selv en fabel kan ikke skrives på intuisjon, og stiller et minimum av krav til dramaturgi og originalitet. Søskenparets fabelreise lar seg knapt gjenfortelle som noe annet enn en eventyrparodi, men uten de handlingsdrivende elementene.

Typiske glansbilder
Der Askeladden aktivt skaffer seg nyttige verktøy og venner, blir Rikke og Jenny passivt drevet av skjebnekraft. Og mens vi utålmodig venter på et oppgjør med draker og hekser, blir vi neddynget av sjangerens mest typiske glansbilder, av fyrster og slott, hvite hester, vakre sommerfugler og fabeldyr. Oppholdet i eventyrlandet er drømmeaktig skildret, og fungerer i beste fall som en stemning, også der vi er lovet spenning. Likevel er det noe som driver handlingen, men dette ene befinner seg utenfor selve eventyret, på bokens realistiske plan, som vi faktisk aldri vender tilbake til.

Så går vi videre sammen og lar havet skylle over de nakne føttene våre. Mens vi leter etter noe det synger i

. (s 207)

Slik slutter boken, som en novelle, med en helt åpen slutt. Det er først når vi aksepterer en slik lesing at boken gir mening, og da kan Brodins prosjekt virkelig være til ettertanke.

Svermeri og eskapisme
På handlingsplanet får vi aldri vite om Rikke klarer å redde den anorektiske søsteren. Når boken ender i et drømmeland, må vi vel regne med at utgangspunktet nettopp var for låst og håpløst, og at de stakkars søstrene bare kan finne mening i svermeri og eskapisme. Bokens egentlige norm i dette spørsmålet forblir uklart. Barna bruker en slags blomstermynt som inngangskort til det eventyrlige Jaspis, og dette er et velkjent begrep for mange moderne svermere. Jaspis er en populær astrologisk smykkesten, tolket som en beskytteramulett i alternative miljøer.

Uten returbillett
Brodin skiller seg ikke fra hopen av fabel- og fantasyfortellere når hennes nytegnede univers også blander inn referanser fra religiøse drømmeland. «Av tro skal allting gro», blir Rikkes livsmotto, men hva skal hun tro på, og hva er det som skal gro? Gir det støtte til tolkingen at Jaspis også er et bibelsk metonym for Det nye Jerusalem, og dermed ble navnet på sektleder Helge Fossmos første menighet? Tja, disse referansene kan i hvert fall minne oss om at heller ikke Brodins eventyrland forblir en allegori, men faktisk er det nye livet for de unge hovedpersonene. Dette sjangerbruddet – en gotisk reise uten returbillett – er bokens styrke og tolkingsnøkkel. Det er absolutt til ettertanke, og mer trist enn til trøst, at lille Rikke faktisk reiser til drømmeland for å bli der.

Svulmende sjanger
«Jaspis – landet bortenfor» kan derfor starte spennende tanker om livsstrategier for mennesker i nød. Denne svulmende sjangeren er i så måte en livsstrategi i seg selv, med sitt mylder av alternative og kvasireligiøse drømmerier. Den trolske omslagsillustrasjonen til Tor Edvin Strøm bekrefter sjangeren, og setter leseren i en høyspent forventning som boken dessverre ikke kan innfri. Litteraturens bidrag til virkelighetsflukt er nok avhengig av en atskillig strammere fortelling enn det Brodin har levert i dette tilfellet.