Jeg elsker deg

SÅRBAR KJÆRLIGHETSJAKT

Anmeldt av Heidi Sævareid

Rå og sår bok som gjør inntrykk, men følelsesuttrykket er litt for påklistret

Jeg elsker deg. Et dristig utsagn. Og en dristig tittel. Dristig fordi pompøse, platte klisjéer står snublende nær. Hanne Ørstavik tok et lignende vågesprang med sin romantittel Kjærlighet. Slike titler krever nærmest en kontradiksjon i selve teksten – noe annet ville virke platt. Så er det da heller ikke lykkelige romanser Hilde Hagerup utforsker i sin korteste roman hittil.

Jenta som sier jeg elsker deg, sier det ikke bare én gang, til én utkåret. Jeg-personen Ellen sier det tre ganger – til skolebibliotekaren, læreren og drosjesjåføren. Det er ikke nok å elske mamma – eller rettere: Det er ikke nok at mamma elsker Ellen. Mamma er kreftsyk, så Ellen må finne en kjærlighetsreserve. Det burde gå glatt. For:

Jeg er ganske pen.

Jeg er veldig pen.

Jeg er lett å elske.

(21)

Eller? Verden er både fiendtlig og ikke minst farlig. Bilkrasj er en av måtene man kan dø på. (22) Medelever oppfører seg så uforutsigbart at man kan få sjokk. (36 – 47) Hårspray kan være giftig, hvis man får i seg for mye. (45) Kulde er farlig, for det er noe som heter frostbitt. (59) Ellen er en redd jente, men må våge mye hvis hun skal skaffe seg et kjærlighetssikkerhetsnett. Derfor kaster hun seg ut i stadig nye kjærlighetserklæringer, dog med stadig minkende håp: Jeg må være forberedt på at jeg kan bli skuffet igjen. (50)

Logisk irrasjonalitet
Hilde Hagerup har gjort ensomme, skadde, eller i alle fall merkelige barn til et av sine hovedmotiver. Vi tidligere møtt Gerd i Løvetannsang(2002) og Jonas i Bittet(2007). Et fellestrekk for slike figurer er at de pålegges – og dermed påtar seg, langt mer ansvar enn et barn bør bære. De tar det gjerne på sine skuldre å mestre de voksnes altfor tunge problemer, og tilegner seg dermed et atferdsmønster som ikke i liten grad vekker bekymring og frustrasjon hos de voksne, for eksempel lærerne. Hagerup er en mester i å skrive fra innsiden av barnas univers, slik at vi lesere forstår logikken bak handlinger og replikker som for de voksne virker absurde og irrasjonelle. Et eksempel er når Ellen svarer naturfaglæreren at ekorn helst spiser Stratos. Vi vet jo at hun sier dette fordi nettopp Stratos var middagsmaten dagen før, og at hun delte sjokoladen med ekornet på fuglebrettet – i mangel av en mamma å spise sammen med. Ellens ulike raseriutfall mot mamma og andre voksne virker også forståelige.

Robust og original hovedperson
Hagerups figurer er aldri utelukkende stakkarslige, tvert i mot. Ofte er de robuste og spesielle, med stor vilje til å takle livets problemer. Løsningene er gjerne høyst originale, men fører ikke alltid frem. Slik er det også i Jeg elsker deg. Det går gradvis opp for Ellen at kjærligheten kan eksistere i andre former enn hun har trodd. Kanskje er hun ikke fullt så ensom som hun trodde.

Jeg elsker deg er en kort og nedskrelt bok. Tekstoppsettet er nærmest lyrisk, setningene er ofte likt oppbygd, og hver nye setning gis ny linje. Gjennom et repetativt preg drives hovedpoengene igjennom, gjerne på bekostning av for eksempel bakgrunnsinfo om personene og situasjonene de befinner seg i. Det vi får vite mye om er Ellens ensomhet, skyldfølelse, kjærlighetslengsel, dødsangst og tyngende ansvarsfølelse. Dette repeteres og repeteres, og morens sykdom er nok utslagsgivende. Men er det bare derfor Ellen er blitt som hun er? Hun er etter alt å dømme et barn med skjeve sosiale antenner, ganske eksentrisk væremåte, og dyp livsangst. For kun ett år siden var mamma frisk og oppmerksom, og da er det lett å lure på om det virkelig bare er kreften som har skapt Ellens livsholdninger. Kanskje ønsker Hagerup å holde bakgrunnen uklar, men fordi en slags løsning faktisk kommer ganske så lett, virker det litt glissent å være så sparsom. En tante kommer inn mot slutten av boken, hvor har hun vært tidligere? Lærere griper også inn, hvorfor har ikke dette skjedd før? Å få en venn blir plutselig enkelt, hvorfor fungerer plutselig dette? Hva ligger bak problemene – og de raske løsningene? Teksten er på sett og vis både overtydelig og underkommuniserende. Vi får høre om og om igjen hvordan Ellen har det, men får vite lite om hvorfor.

Nå skal det sies at en barnlig forteller naturligvis ikke kan ha full oversikt og innsikt. Og repetisjon kan jo være en slags mestringsstrategi for Ellen. Hagerups komposisjonsvalg kan således forsvares, men det beste hadde nok vært om hun i større grad hadde rendyrket og synliggjort slike valg.

Litt for følelsesladet
Den største styrken ved Jeg elsker deg er språket. Hilde Hagerup skriver råere og sårere enn før, og evner å skape slående setninger som er pregnante i all sin enkelhet. Det merkes at det ligger en tanke bak hver linje, og det er vanskelig å forbli uberørt som leser. Men det kan bli for mye – for følelsesladet. Når altfor mange følelser klistres til ordene, blir følelsesuttrykket nettopp – påklistret.