Jeg er et ubeskrivelig ondt geni, og jeg vil bli elevrådsleder

MILLIONÆR I FORKLEDNING

En lettbeint og underholdende tekstcollage der både kapitalen og demokratiet får sitt pass påskrevet.

Jeg er et ubeskrivelig ondt geni, og jeg vil bli elevrådsleder er nettopp en slik bok tittelen forteller deg at den er. Den er full av tøysete innfall, den er ondsinnet ironisk, den er totalt urealistisk, og den kommer snart til en kinosal nær deg.

Tøysete
Hovedperson, og forteller av denne usannsynlige historien, er Oliver Watson, en tykkfallen og tilsynelatende mindre begavet 12-åring fra Omaha, Nebraska, USA. Men idiotoppførselen er bare et skalkeskjul. Egentlig er han en genial oppfinner, en maktsyk galning og verdens tredje rikeste person. Dette dobbeltspillet gjennomfører Oliver uanstrengt helt til han bestemmer seg for å vinne elevrådsvalget. Som vaskeseddelen forteller er «det mye enklere å styrte utenlandske diktatorer enn å få andre elever til å stemme på seg».

Den amerikanske forfatteren, Josh Lieb, er en av produsentene bak The Daily Show og The Simpsons, og humoren hans er kjapp, sleivete og ironisk i beste Jon Stewart-stil. Kapitteloverskriftene har tydelig slektskap med tv-programmet: «Kapittel 22: Jeg akter å stå ruvende over denne kloden, som en skremmende koloss, og jeg kommer til å tråkke deg flat hvis du prøver å kikke opp i boksershortsen min». Jon Stewart er da også delaktig i markedsføringen av boka.

Oliver er som tv-verten, en pratsom og upålitelig forteller som henvender seg direkte til leseren, og teksten han gir oss er en collage av ulike teksttyper og illustrasjoner. Et kapittel er en fotonovelle, en sekvens er en sammenligning av ulike valgplakater, han gjengir replikkvekslinger fra tv-innslag og overvåkningstaper, dikt fra medelever, nyhetssendinger, artikler fra skoleavisen og opererer med drøssevis av fotnoter. Boka som helhet er et iherdig og underholdende forsøk på å overbevise oss om hovedpersonens genialitet, ondskap, makt og rikdom.

Ironisk
Selv om boka først og fremst er underholdende, er den jo også amerikansk, og derfor har den selvsagt en underliggende moral. På grunn av formen Josh Lieb har valgt seg, kommer det politiske og mellommenneskelige først og fremst fram i ironiske kommentarer underveis.

Det er lett å se hvor forfatteren står i det politiske landskapet. Vi får en ironisk framstilling av amerikansk maktvilje når han forklarer forskjellen på onde genier og gærninger, og han avslutter: «Det er derfor vi kaller én diktator Alexander den store, mens vi kaller en annen diktator, Hitler, den lille sniken med barten.» Forfatteren harselerer med rike mennesker, med demokratiets begrensninger, med den amerikanske veldedigheten og det overfladiske i amerikansk kultur, med det kapitalistiske system, og ikke minst med mannssjåvinister og folk som ikke forstå hvor smarte unger kan være. En radikal demokrat, med andre ord, og dermed salgbar på et europeisk marked.

Mens de politiske undertonene gjør boka morsom også for en voksen leser, er den mellommenneskelige moralen mer klissete. Her serveres vi en psykologisk forklaring på Olivers ondskap. Den geniale 12-åringens dobbeltspill skyldes ene og alene at faren hans ikke kan elske ham, verken slik han er eller slik han framstår. Og det er for å vinne farens gunst at Oliver setter i gang hele elevrådsprosjektet. Selv om han selvsagt ikke framstiller det sånn:

Du må ikke innbille deg at jeg ønsker meg hans respekt. Stolthet. Kjærlighet. For det gjør jeg ikke. Det ville ha vært helt enfoldig. Bare tanken gjør meg kvalm. Jeg ønsker ikke at han skal trykke meg til sitt bryst og si jeg er stolt av deg, gutt. Jeg vil heller dø. Jeg vil heller drikke jakokseurin. Jeg vil heller leve på en ren gulrot- og blomkåldiett.

Konflikten med faren er for så vidt morsom underveis i fortellingen, men fører til at avslutningen på et ellers ekstremt eventyr blir lik slutten på de fleste hollywood-filmer: tam og tannløs.

Urealistisk
Jeg er et ubeskrivelig ondt geni, og jeg vil bli elevrådsleder har også andre ting til felles med hollywood-filmen. Rollebesetningen er typisk «high school movie» og handlingen gir assosiasjoner til en av kultklassikerne innen denne sjangeren: Election fra 1999. Koblingen er neppe tilfeldig siden begge elevrådsvalg finner sted i Omaha, Nebraska.

Både i Election og i Jeg er et ubeskrivelig ondt geni, og jeg vil bli elevrådsleder møter vi voksne med altfor store ambisjoner og forestillinger om elevdemokratiets oppbyggelige karakter, og forsøket på å koble to lærere – til begges ulykke – står sentralt. Mens den superflinke Tracy Flick i Election skjuler hevngjerrighet og seksuelle tilbøyeligheter, har Oliver Watson hemmelige livvakter og torpedoer, samt penger nok til å bestikke hvem det måtte være med hva det måtte være. Kanskje mente Josh Lieb at filmen ikke trekker den demokratiske harselasen langt nok, for mens Election ligger og vipper i et realistisk grenseland, er Oliver Watsons beretning helt utenkelig.

Det totalt urealistiske i innebygde kjevemikrofoner, baskerdresserte pitt buller, sjokolademelkfontener, butlere skjult i hemmelige skap, enorme hovedkvarter med surroundanlegg like under forstadshagene, tidligere alkoholikere som blir stråmenn for millionformuer, for ikke å snakke om superintelligente og superonde 12-åringer, er jo også det som gjør denne boka til en anbefalt leseopplevelse. Den er en språklig lettvekter, og kanskje hakket mindre poengtert på norsk enn på engelsk, men det er åpenbart en bok som vil fenge. På sine selverklærte hollywood-premisser er den god.

Det er derfor ikke overraskende at dette snart blir å se på kino. Filmen kommer på amerikanske kinoer i år, og siden boka har kommet til Norge, gjør sannsynligvis filmen det også.