Jeg er rammet av Stockholmssyndromet

Boktittel: Stolen. A letter to my captor

Forfatter: Lucy Christopher

Illustratør: Lucy Christopher

Forlag: Chicken House

Årstall: 2009

Antall sider: 320

Lucy Christopher har på kort tid opparbeidet seg et ry som en av Storbritannias beste ungdomsbokforfattere. Hun jobber med en doktoravhandling som omhandler litterære skildringer av unge jenters opplevelser med den australske villmarken, og debuten Stolen sprang ut av arbeidet. Boken har skaffet henne tre litterære priser, vært nominert til enda flere, og vil nok alltid utpeke seg i forfatterskapet.

Brev til en kidnapper
[quote style=»boxed»]It’s funny, but I always thought I could trust blue eyes. I thought they were safe somehow. All the good guys have baby blues… The deep blue of your eyes had secrets. I wanted them.[/quote]

Slik minnes Gemma sitt første møte med en ung, vakker mann på en flyplass i Bangkok. Romantikk i luften? Ikke lenge. Perspektivet dreies raskt. Den fremmede doper Gemmas kaffe, og noen dager senere våkner hun fastbundet til en seng i en hytte langt ute i den australske ødemarken.

Kidnapperen Ty har fulgt og tilbedt henne i årevis. Nå mener han å ha reddet henne. Gemma tror at han vil drepe henne, og gjør flere fåfengte fluktforsøk, men resignerer til slutt. Og selv om frykten og forakten aldri forlater henne, begynner hun gradvis å knytte seg til ham. Båndet forblir sterkt selv etter frigivelsen, og hun forteller hele historien i du-form, som ”a letter to my captor». Dette er et krevende perspektiv som sjelden fungerer, men i Stolen er det overbevisende gjennomført.

Intense blikk

Romanen er finslipt og velkomponert. Mellom de dramatiske høydepunktene er det lagt inn lange, stillestående strekk som er så spente og skjebnesvangre at leseren får aldri anledning til å hvile eller oppleve dem som monotone. Hver setning er ladet. Som for eksempel en av åpningssetningene:

Those blue, blue eyes, icy blue, looking back at me as if I could warm them up. They’re pretty powerful, you know, those eyes, pretty beautiful, too.

Ordene rommer frempek om fare, hinter om erotikk og uskyld, følelseskulde og kjærlighetslengsel. Ty er en stakkarslig sjel som søker menneskelig varme, Gemma er lett å trigge og lokke. Den ladede skrivestilen gjenspeiler den eksplosive intensiteten dem imellom, og måten Gemma opplever Ty på. Alt han sier og foretar seg, blir ekstremt betydningsfullt – livet hennes kan jo stå på spill.

Gang på gang kommer Gemma tilbake til Tys stirrende øyne. Men hun er selv en betrakter. Det er som om det foregår en kamp mellom hans og hennes blikk, som om hun trosser hans voktende øyne ved å objektivere ham, mønstre kroppen hans. Den skremmer henne:
You were the strongest man I’d ever seen. If you decided to, you could kill me so easily. Just a little push from your hands and I’d be strangled, just a little punch and my brain would explode.

1. … og fascinerer henne:

When your eyes closed against the sun again, and I had nothing else to look at I glanced quickly at your chest, curious, really. I’d only seen chests like that in magazines. I wondered if that’s how you’d got all your money . . . modeling.

Slik enhver observasjon av hans fysiske styrke ledsages av en konstatering av hvor svak hun selv er i forhold, sammenligner hun seg også med hans perfeksjon:
I looked down at my stomach. I grabbed at it, seeing how much fat I could lift up in a roll.
«Don’t worry,» you said, one eye open again like a crocodile, watching me. «You’re beautiful.» You tipped your head back again. «Beautiful,» you murmured. «Perfect.»

Når Ty på denne måten viser at han har fulgt med på henne mens hun har trodd seg usett og opplevd seg som betrakteren, forsøker Gemma å forsvare seg ved å rette søkelyset mot ham igjen, samt minne seg selv på at det er avsky hun bør føle for ham.
«You wouldn’t know. You’re built like some sort of supermodel.» I bit my lip, wishing I hadn’t complimented you like that. «Or a stripper,» I added. «Prostitute.»
«I wouldn’t want you to think I’m repulsive,» you said, half smiling.
«Too late.»
You opened your other eye to squint at me. «Will you ever give me a break?»

På dette tidspunktet har Gemma blitt såpass vant til situasjonen at en halvt spøkende tone er mulig. For Ty er det vanskeligere, han blir oppriktig sår og lei seg hver gang han avvises. Han er da også sterkt traumatisert av en vond barndom.

Det bringes aldri helt på det rene hva Ty har opplevd, og vi får aldri noen solid begrunnelse for hans besettelse av Gemma. Den fremsettes som et premiss leseren må godta. Dette er imidlertid en troverdig gjenspeiling av Gemmas opplevelse, hun er henvist til gjetninger. Hennes brev kan forstås som et forsøk på å trenge inn i Tys beveggrunner, samtidig som hun søker å forstå seg selv.

Provoserende
Stolen provoserer. Ikke på grunn av vanlige provokasjonsmomenter som vold, sex eller røft språk, men fordi det antydes at det er tale om en reell form for kjærlighet. Gemma understreker at det ikke er snakk om Stockholmssyndromet. Som jeg-forteller og nylig frigitt kidnappingsoffer kan hun ikke ansees som helt pålitelig, men siden hun nettopp har fortalt historien med stor grad av innsikt og balanse, er det naturlig å se hennes oppfatning som autoritativ. Gemma får oss til å tro at det var mulig å elske kidnapperen.
You took me away from everything – my parents, my friends, my life. You took me to the sand and the heat, the dirt and isolation. And you expected me to love you. And that’s the hardest bit. Because I did, or at least, I loved something out there.

Det at jeg som leser går med på denne virkelighetsoppfatningen, at jeg får sympati for Ty, vil ham vel og dessuten opplever en mild sorg over at ”paret” blir revet fra hverandre idet de er i ferd med å nærme seg hverandre, utgjør det største ubehaget ved romanen. Situasjonen er i utgangspunktet utvetydig: Ty er forstyrret, kriminell, oppfarende og farlig. Men det er forunderlig hvor fort jeg ”glemmer” brutaliteten. Tidligere enn Gemma selv begynner jeg å se Tys ”gode” sider – han er jo så omsorgsfull, vakker og fascinerende, han forsøker aldri å krenke henne seksuelt. Kanskje ville hennes kjærlighet ytterligere kunne fremelske hans gode sider – burde hun ikke kunne gi ham en sjanse?

Manipulerer leseren

Klart hun ikke burde. Og klart jeg som leser ikke burde tenke slik. Jeg kjenner ubehag, dårlig samvittighet og forvirring når jeg likevel gjør det. Lucy Christopher trekker meg inn i Gemmas hode og rasjonaliseringsmåte, slik at jeg i mild grad opplever Stockholmssyndromet selv. Det er manipulerende og godt gjort. Men jeg ser også den røde tråden av hat som hele tiden løper gjennom Gemmas tanker om kjærlighet og sympati. Brevet til Ty er langt på vei et anklageskrift.

Gemma skriver brevet like før rettssaken kommer opp, etter råd fra en psykolog. Idet denne fortellersituasjonen oppgis på de siste sidene, oppstår et sentimentalt preg som er sjeldent i boken for øvrig.

My hands shake as I type this,

1.  sier Gemma.

The tears are rolling down my cheeks, and the screen is a blur before my eyes.

Selv om en slik etterreaksjon virker troverdig, gjør ikke fortellerrammen det. Den bryter med realismen som ellers dyrkes. Problemet som ofte gjør seg gjeldende i dagbok- og brevromaner – det som omhandler hva jeg-personen er i stand til å huske, rekonstruere og ikke minst forstå av seg selv – blir ekstra påtrengende når fortelleren kun er seksten. Det er vanskelig å tro på at Gemma i terapeutisk øyemed skulle ha forfattet en så strukturert, språkrik og effektiv thrillertekst. Jeg-perspektivet er et veletablert litterært perspektiv, og trenger ikke noe feste i en oppdiktet skrivesituasjon.

Klassikerpotensial

Utover ørlite fortellerteknisk skurr, er det svært lite å finne fell ved i Lucy Christophers bok.

Stolen er en imponerende gjennomarbeidet debut som har evnen til å oppnå klassikerstatus. Den er en roman som vil sitte klistret i minnet mitt i lang tid. Slik Ty er festet i Gemmas minne.
Let’s face it, you did steal me. But you saved my life too. And somewhere in the middle, you showed me a place so different and beautiful, I can never get it out of my mind. And I can’t get you out of there either. You’re stuck in my brain like my own blood vessels.