Jeg er Susy

Ingen stod hjemme og bakte da jeg kom fra skolen, presten var ikke barndomsvenn av min far, jeg hadde ikke hest, vi hadde ikke gårdsgutt og jeg hadde så visst ikke dansende røde krøller. Men alt dette hadde Susy!

Selv har jeg hatt dårlig erfaring med å pushe egne barnebokminner på barna, det går for sakte, og følelsen er den samme som når man ser gamle klipp fra Skomakergata – var dette noen gang moro? Eller kanskje litteraturen rett og slett ikke har stått seg? Uansett, moren min greide det. Hennes gamle og slitte bokserie om Susy ble slukt og fortært opp til flere ganger i min tidlige ungdom, og denne utfordringen gir meg anledning til å tenke litt over hva det var i Susys univers som appellerte til meg.

Bøkene om Susy Rødtopp er skrevet av Grethe Stevns, som er pseudonym for Eilif Mortansson. Første bok kom i 1943 og til sammen er det kommet over 15 bøker. Susy bor sammen med sin bror Aksel, sin mor og sin far skogmesteren. De bor på en stor gård, de har egen skog og det skjer uendelig mye spennende i Susys liv. Hun plumper i myra, fornærmer myndighetspersoner, hun erter på seg faren sin, hun roter seg bort i skumle omreisende, hun bråker i konfirmasjonsundervisningen. Men hun avslører også krypskyttere, redder obsternasige jenter fra å drukne, forsvarer de svake og hun tar alltid, alltid de riktige valgene når det røyner på. Som foreldrene selv sier: godhjertet, men tankeløs (jeg ville kanskje sagt det omvendt), snill, men uregjerlige.

I Susys verden er alt overkommelig. Alt er passe, til og med Susy er akkurat passe når det kommer til stykket. Hun blir sur, men er straks like blid igjen, hun liker ikke havregrøt, men tvinger den ned hver bidige morgen. Bøkene om Susy beskriver et liv og en tilværelse som er så velutstyrt og velsmurt, ikke uten dybder og høyder, men ikke for langt ned og den myndige far sørger for at ting heller ikke tar helt av. Det er et univers der alle kjenner sin plass, der rammene er tydelig, men tøyelige, noe Susy selvsagt vet å utnytte akkurat passe mye. Susy er fri der hun galopperer inn i skogen på hesten Pelle, men allikevel «på plass» i livet sitt – og som voksen kan jeg se at det er en romanfigur det er deilig å leve seg inn i for et barn i overgangen til å bli ungdom.

Hvorfor elsket jeg å forsvinne inn i denne verdenen?

Når jeg leser bøkene i dag ser jeg raskt at den skjemmes av en uendelig rekke klisjeer, men dette skal ikke være en anmeldelse. Jeg kan godt forstå at jeg som ti-elleveåring savnet eventyr i livet mitt. En lang serie med bøker ga meg et frirom som jeg elsket å gå inn i. Jeg var Susy. I det virkelige liv følte jeg meg sjelden helt passe. Jeg var noen ganger for sint, for nærtagende – uten å greie å hente meg inn sånn som Susy, og jeg var for lat eller for høylytt. I Susys verden var alt helt passe, og jeg elsket mitt parallelle Susy-liv som jeg entret kveld etter kveld i pikerommet på Rykkinn.

Nora Finne er bibliotekar av yrke og gruppeleder i musikkarkivet i NRK. Hun sender barnebokminnestafetten videre til Ingvild Herzog, daglig leder i Forfattersentrum. 

Boka kan leses elsektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.